Rundbordsanmeldelse, runde 10: Crimson Tide (1995)

(Tema: Filmer med “rød” i tittelen. Norsk tittel: Rødt Hav)

crimson_tide.jpg
Da det begynner å versere rykter om at ultranasjonalister i Russland truer med å starte 3.verdenskrig, blir atomubåten USS Alabama sendt av gårde for å hjelpe til med å avverge det som blir sett på som den største krisen siden Cuba-krisen. Stridsveteranen og skipssjef Frank Ramsey får oppdraget sammen med sin nye nestkommanderende offiser, Orlogskaptein Hunter. Underveis mottar de en ubekreftet ordre om å benytte sine atomraketter, en ordre som skaper splittelse mellom Kaptein Ramsey og Hunter, og på grensen til atomkrig bryter det ut et mytteri som kan komme til å avgjøre menneskehetens skjebne…

”Intens” er nøkkelordet gjennom hele filmen her, for Tony Scotts regi er så intens at stemningen er til å ta og føle på hele filmen gjennom. Dette i seg selv gjør filmen til en av de aller beste i sin sjanger, da man fra første sekund settes godt inn i mannskapets situasjon, og sitter på nåler til rulletekstene ruller over skjermen. Det kunne raskt blitt en hvilken som helst klassiske ubåtfilm dette her, men til tross for at store deler foregår i et trangt stålrør, vet Scott hva som skal til for å lage god stemning. Den ene stressende situasjonen avløser den andre, og setter mannskapets, for ikke å snakke om oss seeres, nerver virkelig på prøve hele filmen gjennom.
image3full.jpgMye av æren for stemningen skal også cinematograf Dariusz Wolski ha, som til tross for så begrenset plass, klarer å bidra med nydelig kameraføring, og dermed vise oss hvor klaustrofobisk og nervepirrende slike situasjoner kan være.
Når man til slutt tilsetter det ”lille ekstra”, som i dette tilfellet er skuespillerne, er man sikret det som kalles en fantastisk filmopplevelse. Gene Hackman og Denzel Washington som henholdsvis Kaptein Ramsey og Nestkommanderende offiser Hunter glitrer i sine roller, og forholdet de to i mellom er både til å ta og føle på. Det er tydelig å se at det er et samarbeid som funker, og at de begge stortrives i sine roller.

Crimson Tide er en film som har stått som en temmelig stødig pilar i kategorien ”favorittfilmer” for meg helt siden jeg så den for aller første gang på kino som femten-åring, og når jeg nå ser den for n-te gang, gir det et solid velvære å bevitne en film som står seg så godt så lang tid i ettertid. Den er som nevnt – slik jeg ser det – den beste i sin sjanger, og som ubåtfilm er det bare ”Das Boot” som kan utklassere den. Nydelig er det, enkelt og greit!
image2full.jpg
Andre rundbordsanmeldelser: