Flukt

Fantefilm er tilbake med en ny norsk spenningsfilm, og historisk korrekt eller ei: ”Flukt” lykkes med det den prøver på: Å skape en spennende film for et spenningssøkende publikum.

Det er ti år siden svartedauden slukket lyset i halve Norge, og landet er plaget av dårlig utviklingsmuligheter og ikke minst plyndring. Dette driver enkelte mennesker ut på reise i en søken etter et bedre liv, men for enkelte viser dette seg å være særs farlig. Unge Signe blir vitne til at en bande tar livet av foreldrene og broren, før hun selv blir ført bort som deres fange. Banden ledes av Dagmar: En ung kvinne som på grunn av ufattelige traumer har utviklet seg til en hensynsløs og fryktet leder. Hun forteller Signe at det kun er en grunn til at hun holdes i live: Hun skal bringe frem et barn til banden, og gutta skal få prøve seg etter tur. Det virker umulig å skulle rømme fra den grusomme skjebnen, men i morgengryet dagen etter dukker bandejenta Frigg opp og slipper Signe fri. Sammen flykter de to unge jentene til skogs, med et kobbel av drapsmenn hakk i hel, og uten anelse om hvor de verken finner folk eller trygghet.

”Flukt” følger i de vante fotsporene til produksjonsselskapet Fantefilm (Fritt Vilt). Her skal det drepes, det skal vises brutalitet, og norsk natur har en sentral rolle i det hele. Alle disse punktene er med, og jeg vil fremheve at man virkelig har visst å utnytte naturen. Fantastiske landskap og høstens enorme fargespekter brukes til å fremheve det varme og romantiske, men også det kalde og ufyselige. Dette er en av filmens beste stemningsskapere, og sider generelt.

Og nettopp stemning er et viktig stikkord: Filmen er spennende. Jeg må innrømme at det tok en liten stund før jeg virkelig syntes det tok seg opp, men da flukten er et faktum er spenningskurva bratt. Vi får blant annet et vaskeekte mexican standoff i ei gammel hytte, og her tok jeg meg selv i å virkelig være inne i handligen. Mer vil jeg ikke avsløre.

Vi hanskes med det klassiske: Det gode mot det onde, ung heltinne som må blodslite for å overleve, og en ganske kjent oppskrift sjangermessig. Som helhet funker det helt fint. Mye av æren for det er to meget velspilte hovedroller i form av drevne Ingrid Bolsø Berdal og nykommer Isabel Christine Andreasen. Berdal har gått over til den mørke siden, noe som føles litt godt for oss som ser på (Det hadde vært dumt å typecaste seg selv som heltinne allerede nå). Det skal allikevel sies at det står respekt av både filmskaper og skuespiller som klarer å forme karakteren Dagmar til et individ du frykter, men samtidig føler en viss sympati for.

Heltinnejobben takles utmerket av Andreasen som må tåle veldig mye tid på skjermen, og veldig ofte mutters alene. Glad, redd, forslått, iskald: Hun takler det alt sammen, og som filmentusiast tillater jeg meg å håpe at dette er langt fra siste gang vi ser henne på det store lerret.. Et ytterligere kompliment til jentene er at de bærer dette frem på en positiv måte, til tross for et manus som fremstår litt enkelt. Dialogen er ordfattig og litt unaturlig tidvis, og understreker bare at den stilltiende stilen som oppstår her og der faktisk fungerer vel så godt.

Bikarakterene får ikke samme mulighet til utvikling som damene. De blir å anse for brautende statister med ensporet og brutal fremtoning, men samtidig er det vel for mye forlangt å anta mer enn det.

For meg hører ”Flukt” hjemme over midten av skalaen. Det er akkurat som jeg savner noe enda mer brutalt i det hele, og jeg savner mer fokus på samfunnet og hvordan det har drevet mennesker dit de er i dag (Både gode og onde). Men jeg liker spenningskurven og naturen som med talentfull hånd brukes til underbygge stemning, humør og handling. Jeg liker de to damene som bærer filmen, og jeg liker at man holder seg til sjangeren sin, og ikke forsøker å være noe mer enn en popkornfilm om et pestplaget Norge.

PS: Jeg vil bruke anledningen til å ta til ordet mot de som hakker på språket i filmen: Dersom du er av de som mener man ikke brukte ord som ”drittunge” på tida rundt svartedauden, og mener dette ødelegger det historiske aspektet, la meg oppdatere deg litt på datidens språk: Dette var en tid hvor det norrøne og runer var smått på vei mot noe annet, men vi er fremdeles milevis unna at språk du og jeg ville forstått eller vært komfortable med. Det ble blir kalt for mellomnorsk. Ikke en gang danskene hadde vurdert sitt inntog i språkdebatten. Så fremfor at man hadde forsøkt seg på mellomnorsk-knoting, filmavis-språk eller andre eldre varianter, føler jeg at valget om å benytte dagens variant er helt riktig (for strengt tatt – hvis skal man ta slike kritikere på kornet – er jo ALT feil, dersom det ikke faktisk prates mellomnorsk). Det er en meget vanlig sak også, eller er du av de som tror at Oscar Schindler snakket engelsk, at norske folkekonger under korsfarertiden ropte ”Heia Norge” med et glimt i øyet, at den yngste musketeren het ”Dartænjen”, eller at Knut Hamsun var svensk?

Originaltittel: Flukt

Regi: Roar Uthaug

Skuespillere: Ingrid Bolsø Berdal, Isabel Andreasen, Milla Olin, T

obias Santelmann, Bjørn Moan, Martin Slaatto, Richard Skog,

Hans Jacob Sand, Kristian Espedal, Hallvard Holmen, Iren Reppen

Manus: Thomas Moldestad

Genre: Action

Nasjonalitet: Norge

Språk: Norsk

Produsent: Fantefilm Fiksjon AS v/ Martin Sundland og Are Heidenstrøm

Produksjonsselskap: Fantefilm Fiksjon AS

Lengde: 1 t. 25 min.

Produksjonsår: 2012

Aldersgrense: 15 år

Blogg

Filmmartin

Dato

1. oktober 2012

Forfatter

Martin Svennæs

Kategori

Artikler