På cafe med Isabel Andreasen

Et eksklusivt portrettintervju av ”Flukt”-skuespillerinne Isabel Andreasen til inspirasjon og glede for unge fans, og spesielt de som vurderer å forfølge et yrke innenfor drama.

Det er høst. Lett bris leker på gatene utenfor vinduene. Jeg sitter på en café i Hamar og venter på en av Norges nye filmyndlinger. Det er bare rett og rimelig at vi skal møtes akkurat her. Jeg husker veldig godt for et drøyt år siden da en strålende lykkelig Isabel Christine Andreasen sprang frem til meg – nettopp her – og delte det glade budskapet om at hun hadde blitt tilbudt en hovedrolle i en ny norsk actionfilm kalt ”Flukt”.

Vi overvar filmen sammen på Hamar Kino og jeg lot meg imponere av den unge jenta på lerretet. Jeg har allerede følt litt på det: Kommer jeg til å være litt starstruck nå? Hvordan blir det å møte henne igjen? Er hun lei av alt maset omkring filmen? Vil et intervju nå være vanskelig?

Det går i døra, og jeg gløtter opp over laptopen hvor jeg har formulert noen vide spørsmål. Isabel har sett meg, men allerede før hun kommer bort til bordet er første kaffedrikker fremme for å gi henne en klem og gratulere med suksessen på kino.

-Wow, det var litt av en velkomst, smiler den unge damen og tar plass vis a vis meg. Vi utveksler noen hyggelige ord, og jeg merker at tankene og de høye skuldrene mine allerede er borte. Isabel er seg selv lik. Blid og imøtekommende, men innrømmer at hun er en tanke sliten. Klokka er tre, og hun har nettopp spist frokost. Jeg ler litt av den skjeve døgnrytmen mens hun bestiller seg en kaffe mocca. Hun forsikrer meg dog om at det ikke er hverdags å stå opp så sent, men de siste dagenes rush har tatt på, og en hviledag på velkjente Hamar kjennes veldig fortjent.

Sinnssykt

-Beskriv de siste dagene for meg. Hvordan har det vært?

Hun dveler ikke ved svaret.

-Sinnssykt, men på den gode måten, sier hun og hviler hodet mot veggen. Hun har lagt bak seg flere dager med reising, og samtidig en god slump visninger av debutfilmen ”Flukt”. Nå er hun ferdig, og det kjennes veldig godt.

-Jeg glemte å spise nesten hele premierekvelden i Oslo, og det gjør meg litt gretten. Det er egentlig det som har skjedd i det siste. Alt kjøret har gjort at mange måltider har blitt glemt. Dét er sinnssykt, for jeg er veldig glad i mat!

Hun har allerede mottatt fan-post, og smiler seg gjennom en ung manns forslag om at hun kunne vært perfekt i rollen som Katniss i ”The Hunger Games”.

-En norsk remake?

-Ja, det gir i alle fall en bedre assosiasjon enn andre karakterer jeg har blitt omtalt som, ler Isabel og himler lykkelig med øynene. Hun har i diverse intervjuer blitt linket til en slags Ronja Røverdatter og en kvinnelig Robin Hood, men føler ikke at noen av dem er blink i forhold til Signe-karakteren.

-Ronja er jo litt innenfor, men man lurer enkelte ganger på om journalistene har sett filmen, ler hun og nipper til moccaen.

Kjøret hun har vært igjennom har imidlertid gitt henne en smak på livet som profesjonell skuespiller. Et år har gått siden innspillingen fant sted på vestlandet, og hennes hverdagsliv ble nå plutselig snudd på hodet da promoteringen skulle settes i gang. Lange rekker av intervjuer var etter hvert en prøvelse, men det var spennende å se hennes mer erfarne kollegaer sitte rolig gjennom det hele og holde både posituren og masken. En læringsprosess, tenker jeg for meg selv. En tanke som leder til det jeg virkelig ønsker å prate om.

Skolen

I vår hverdag er superstjerner og kjendiser allemannseie. Enkelte lever på stjernestatus, andre har sitt lille kvarter i rampelyset. Det vi ikke alltid tenker på er at man må gjøre noe for å komme seg dit. Bygger dette på tilfeldigheter eller målrettet arbeid?

-Jeg har sagt til noen at jeg fikk rollen på grunn av flaks, men dette er ikke helt riktig. Jeg har tatt et veldig bevisst valg om at jeg ønsker å bli skuespiller.

Isabel har allerede lagt bak seg tre år ved dramalinje på videregående skole, og grunnen til at hun i sin tid havnet der skyltes et stort teaterprosjekt hun deltok på i ungdomsskolen, samt kyndig veiledning fra samme skoles rådgiver. Selv vurderte hun først danselinja, men etter nøye overveiing havnet hun på drama.

-Jeg tenkte at dans kan jeg alltids drive med ved siden av skolen, og samtidig lære meg dramafaget grundig. Det er mye vanskeligere andre veien. Å drive med drama utenfor skolen gir det ikke det samme innblikket i faget. Du er bare med på å sette opp noen forestillinger, mens på skolen får du teorien, de ulike spillestilene, god erfaring og mer helhet i det.

Det er ingen tvil om at hun brenner for dette, for ivrig gestikulering toppes med kommentaren:

-Alle burde hatt mer drama! Det burde vært mye mer drama i ungdomsskolen også.

-Det har faktisk kommet tilbake som valgfag i år, skyter jeg inn og tenker på faget produksjon av sal og scene. Den positive eksplosjonen på andre siden av bordet er ikke til å misforstå.

-Har det? Hurra! Da skal jeg være enda strengere: Drama burde vært obligatorisk for alle! Det er så mye personlig utvikling i det uansett om du skal bli skuespiller eller ikke. Om man skal jobbe med folk i fremtida er det viktig å ha en dramautdannelse, konkluderer hun og fletter fingrene omkring den varma koppen på bordet.

Drama burde vært obligatorisk for alle!
-Isabel

Fortidens betydning

Skal du lage en omelett er man nødt til å knuse noen egg, lærte jeg en gang av min gamle lærer. Metaforen kan gjerne også brukes for skuespilleryrket. Når jeg spør Isabel om viktigheten av å møte opp på auditions, er holdningen hennes veldig tydelig.

-Det er viktig å møte opp når mulighetene byr seg. Kanskje er det ikke drømmerollen, kanskje får du ikke muligheten – men du blir sett! Det var ved å møte opp på en tilfeldig audition at jeg plutselig fikk muligheten til å være med i ”Flukt”. Hun tar en mocca-pause.

-Jeg deltok på en audition ved Stange videregående skole for å få en bitteliten rolle i en film, men det fikk jeg ikke. Castingagenten som var der kjente meg imidlertid igjen fra en tidligere prøvespilling, og en tid senere kontaktet de meg og fortalte om muligheten for å prøvespille for ”Flukt”. De husket meg, og ville se meg i rollen som Signe.

Iveren er tilbake i den unge jenta, som stolt forteller om følelsen av å nærme seg en virkelig stor rolle. Det skulle allikevel vise seg at fortiden skulle være av nesten avgjørende betydning for at hun til slutt fikk jobben.

-De lurte på om jeg var fysisk av meg, og jeg fortalte at jeg danset. De dro det litt videre og tente da jeg sa jeg hadde holdt på med taekwondo. Isabel ler og meddeler at dette var noe hun gjorde i femte klasse. Det var ikke en ferdighet hun hadde holdt ved like, men med mye på spill var det ikke et alternativ å holde tilbake. Hun måtte slåss litt mot kamera, men gjorde det overbevisende nok fysisk. Etter noen castingrunder sto hun igjen med drømmejobben, og ifølge henne selv tok det tid før dette virkelig gikk opp for henne. Hun rister på hodet med et skjevt smil.

-Tenk at min taekwondo i femte klasse kan ha noe å si for min skuespillerkarriere videre.

Erfaring og læring

Ordtakene sitter løst nå, og jeg føler at det neste Isabel deler med meg kan oppsummeres med at man lærer så lenge man lever. I entusiasme fremstiller hun skuespilleryrket som noe nærmest levende, og hver dag hun gikk på jobb på Flukt-settet var en ny dag med muligheter for utvikling.

-Jeg lærte meg at det å spille på følelser er noe jeg får til godt, mens dialoger var atskillig vanskeligere. I tillegg var overgangen fra teater til film stor. På scenen har du en sjanse til å gjøre jobben din, mens på film må du gå fra å spille inn en tidlig scene det ene øyeblikket, til en sluttscene i det neste. Man må også ofte gjøre ting flere ganger.

Hun beretter om hvor deilig det var å få jobbe ute på høsten. Hvordan crewet alltid sto parate til å ta seg av henne på kalde dager, og hvordan det var å forholde seg til så mange profesjonelle mennesker til en hver tid. Medskuespillerne var en herlig gjeng, men det var lett å merke at de hadde egne måter å tilnærme seg rollene på.

-Noen av de jeg spilte med holdt seg veldig i karakter på settet. De er av og til litt i sin egen boble.

Selv var hun mer nysgjerrig på prosessen, og brukte veldig mye tid i klipperommet for å alltid vite hvordan scenene så ut, og hvordan hun hadde prestert. Også der var læringskurven bratt og givende.

Utfordringer

Jeg konfronterer henne med min opplevelse av å se enkelte av de mer voldelige hendelsene hun utsettes for i filmen, og lurer på hvordan det var å spille det inn. Det er ikke til å ta feil av at minen hennes endrer seg, og at blikket et kort øyeblikk vender innover og tilbake til kalde høstdager i fjor.

-Det var veldig utfordrende. Å skulle være så sårbar og så svak er vanskelig. Men! Jeg tenker at det er enklere å være den sårbare, enn den som må spille den onde. Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet den jobben: Å skulle være den fysisk sterke som må utføre de grusomme handlingene. Jeg tenkte faktisk ”stakkars Bjørn (Moan)” som må gjøre dette mot meg.

- Jeg vil ikke egentlig bli kjent, men anerkjent.
- Isabel

Anerkjennelse

Jeg hopper litt tilbake til temaet kjendiser og status. Selv om Isabel også vet at en rolle i en film ikke vil by på en ny hverdag som kjendis har hun allerede gjort seg tanker om at det kanskje kan skje.

-Jeg vil ikke egentlig bli kjent, men anerkjent. Jeg vil gjerne at de som har en viktig mening skal synes bra om meg.

Hun skyter øyeblikkelig inn at dette ikke bare dreier seg om bransjefolk, men i særlig grad om familie og venner.

- Jeg ville satt pris på genuin anerkjennelsen. Jeg liker at folk kommer bort til meg med både ris og ros, men jeg ønsker meg ikke oppmerksomhet hele tiden. For eksempel i dag hadde jeg håpet å ikke møte folk, for dette er en av de slitne dagene mine, ler hun og roter til håret litt før hun fortsetter.

-Det er klart jeg vil fortsette med film. Det vil jo ikke bli like intenst fremover som det har vært nå, men jeg har bestemt meg for at dette er noe å satse på. Når jeg kommer hjem til Stavanger vet jeg kjæresten min er bekymret for meg. Han er redd jeg skal bli deppa eller rastløs, men det skal jeg ikke. Nå skal jeg videre på auditions. Jeg kommer til å jobbe med festival og artistbooking, og jeg skal finne meg en teatergruppe. Det er et år siden sist jeg spilte på scenen, og det er viktig å forstå at skuespilleryrket ikke som å sykle. Det er som å spille et instrument. Fremover nå er målet å gjøre litt hver dag av det som er innenfor mitt område.

Det har gått over en time siden vi satte oss ned. Moccaen er borte, men for en litt sliten Isabel Christine Andreasen har dagen akkurat begynt. Nok en gratulant – en venninne fra ungdomsskolen – kommer plutselig bort til bordet vårt. Ny giv og ny latter fyller hyggelige caféen, og jeg overlater dem til hverandre. Kanskje må Isabel på nytt fortelle om den siste tiden, men det klarer hun nok. Jeg takker henne så mye for en veldig hyggelig prat, og ønsker henne lykke til.

-Si fra da, hvis du skal arrangere flere prosjekter jeg kan bidra til, stråler hun og gir meg en klem. Jeg takker så mye, og vet at jeg kommer til å gjøre nettopp det. Fornøyd og beriket forlater jeg Norges nye filmyndling og hennes venninne, og begir meg ut i gatene hvor høstløvet flykter av sted.

Blogg

Filmmartin

Dato

2. oktober 2012

Forfatter

Martin Svennæs

Kategori

Artikler

Les mer

Forrige:
Sucker Punch

Neste:
Flukt