The Dark Knight Rises

Når man skal se Christopher Nolans aller siste Batman-film må man være klar for å omfavne mørket, men samtidig se frem mot lyset.

For det er mørkt denne gangen også, men noe annet ville vært unaturlig å vente seg. Og i dette mørket ønsker Nolan og ta et verdig farvel med en karakter han har gjort til allemannseie. Han skal avslutte en filmserie som har genierklært ham, og han skal gjøre det på en måte som skal både stå i stil, og aller helst overgå, gigantsuksessen ”The Dark Knight”. Det er en formidabel oppgave.

Men jeg gidder ikke en gang å holde tilbake min uforbeholdne hyllest. For en film han har endt opp med! Jeg ønsker faktisk å sitere min egen facebook-status som ble skrevet via mobilen bare ti minutter etter at jeg kom ut fra kinosalen ved nattpremieren på Hamar:

”Dark Knight kunne blitt min religion, Batman mitt gudebilde og Nolan min leder, for å se TDKR var rett og slett guddommelig! Mesterverket er fullbyrdet. Tårene renner. Jeg går ut i nattelufta og føler meg hel! I believe in heroes!”

Med utgangspunkt i denne veldig kraftige uttalelsen vil jeg imidlertid gjøre en ting klart: Mange anmeldere sier at det ikke er nødvendig å ha sett de to første Batman-filmene for å nyte den tredje, men jeg er uenig. I retrospekt ser jeg tilbake på en filmtriologi med så fantastisk oppbygging, at jeg ikke tror man vil få maks utbytte av TDKR uten å ha sett det som har skjedd tidligere. Den sammenlagte dramaturgien gir oss her et avsluttende kapittel som tar tak i mange løse tråder, og snurper sammen en sekk så spekket av opplevelser gjennom mange år, at undertegnede virkelig følte seg ”hel” ved veis ende.

Det er åtte år siden Batman og politimester Gordon inngikk den skjebnesvangre pakten hvor den mørke ridderen påtok seg skylden for ugjerningene til den avdøde statsadvokat Harvey Dent (også kjent som skurken Two Face), slik at navnet hans skulle forbli rent og byen Gotham fremdeles skulle ha en rettskaffen helt å se opp til. Batman forsvant, og hans styrtrike alter ego Bruce Wayne har trukket seg vekk fra søkelyset, og ansees av allmennheten som en eremitt, en outsider og en taper.

Gotham blomstrer imidlertid som en følge av at Dents minne ble holdt i live. Lovene han fikk gjennom har satt hele den kriminelle underverdenen bak lås og slå, men bare på lånt tid, skal det vise seg. En ruvende skygge nærmer seg nemlig i form av Bane: En storvokst, ond, leiesoldat som har en agenda som ikke lar seg bestikke. Som tidligere medlem av The League of Shadows ønsker han å gjennomføre det Batman en gang stoppet: Han vil bringe Gotham til grunne, innføre anarki, og overlate makten til de kriminelle.

I kulissene lurer også mestertyven Selena Kyle, hvis overlevelsesinstinkt gjør henne til en usikker brikke. Hun spiller for å overleve, og allierer seg deretter.

Wayne forstår bedre enn noen hvilke grusomheter som kan vente byen, og da politiet stanger mot veggen er det ingen annen utvei. Batman må tre ut fra sitt eksil, og han må bistå i en kamp hvor han har veldig få medspillere, og hvor motstanden rett og slett er alt for sterk. Kort sagt: Han kan ikke vinne.

Han skal ha det, Christopher Nolan, at han ikke hviler på gammel storhet. Han tar her noen grep som for meg virker ganske uredde. Han tørr å introdusere nye karakterer til historien. Karakterer vi aldri før har hørt om, men som vi lærer oss å elske og hate. Han holder tømmene stramt fra start, og tar oss med på en storslått historie som vet å gjære ære på både action, drama og neglebitende thriller. Han spiller på grandiose virkemidler i form av sine spektakulære by-scener, et aldri så lite trademark for Christopher Nolan, og et lydspor som både rører deg og ryster deg. På effektsiden er det ingenting å utsette, men man skal berømme ham for å ha holdt tråden fra sine to første filmer, og holdt seg til 2D formatet.

Det er fra første sekvens en dyster og mørk realisme over denne filmen, og selv om mørket er en viktig del av Batman universet, kan man ikke si det samme om realisme. Der andre regissører har latt hemningene fare og stilt opp med fiksjoninspirerte badguys, har Nolan en klar ide om å skape dem alle om til mennesker. De skal ikke være uovervinnelige, overnaturlige eller usårbare. De skal ha en realistisk agenda, gjerne dagsaktuell (i dette filfellet prater vi om terrorisme), og deres skremmende sider skal ha en logisk, om muligens sinnsyk, forklaring. Det hele hjelper publikum til å relatere seg til det som skjer, og det skaper en forsterket følelsesmessig forbindelse til det som skjer på skjermen. I tillegg har han denne gang klart å innføre et snev av etterlengtet komikk og glimt i øyet i form av Anne Hathaways Catwoman. En fin kontrast til hardtslående Batman, og innesluttende Bruce Wayne. Hun myker opp det harde, og er definitivt en godt planlagt karakter.

Etter suksessen med TDK fortalte Nolan at han ønsket å lage en tredje film som overgikk alt vi hadde sett tidligere. Har han klart det? Nei. I all ærlighet synes jeg nok ikke det. Men han har gjort det meste riktig, og spesielt en ting: Dette er en film om Batman! Ironisk nok kommer man nemlig ikke utenom det faktum at det var Heath Ledgers Joker-karakter som gjorde TDK til den legendariske suksess den endte opp som. Filmen i sin helhet var storslagen, men Jokeren stjal hver bidige scene han deltok i, og vi elsket det. Denne gang har man definitivt klar tå vende fokuset tilbake til helten selv. Hans motstand og hans oppgaver er formidable, men dette er en fortelling om slutten, slik ”Batman Begins” var en fortelling om begynnelsen.

Med en kjapp henvisning til min nevnte facebook-status: I sluttsum handler det hele om å se helheten i NOlans triologi. Vi har faktisk fulgt Bruce Wayne siden barndommen, men hovedsakelig har vi fulgt ham gjennom en voksen periode som, etter mine beregninger, dreier seg om i underkant av 20 år *. En filmsaga er over, og den har vært fantastisk! Christopher Nolan skapte sin egen Batman, sine egne karakterer, og sine egne vendinger. Han har også i aller høyeste grad skapt sin egen slutt. Og jeg elsket den!

* Beregningen tar utgangspunkt i hans reise i Batman Begins, hvor han forsvant i sju år mens han oppsøkte farer, satt i fengsel, samt trente med The League of Shadows. Dernest fulgte en ubestemmelig periode som Batman i Gotham, og deretter åtte år i eksil, før handlingen i TDKR går over minimum et halvt år.

Originaltittel: The Dark Knight Rises
Regi:Christopher Nolan
Skuespillere: Christian Bale, Morgan Freeman, Gary Oldman,
Michael Caine, Tom Hardy, Anne Hathaway, Liam Neeson,
Joseph Gordon-Levitt, Marion Cotillard, Juno Temple, Aidan Gillen
Manus: Christopher Nolan, Jonathan Nolan
Genre: Action
Nasjonalitet: Storbritannia / USA
Språk: Engelsk
Produsent: Christopher Nolan, Charles Roven, Emma Thomas
Produksjonsselskap: Warner Bros. Pictures
Musikk: Hans Zimmer, James Newton Howard
Lengde: 2 t. 44 min.
Produksjonsår: 2012
Aldersgrense: 15 år

Blogg

Filmmartin

Dato

29. juli 2012

Forfatter

Martin Svennæs

Kategori

Artikler

Les mer

Forrige:
Fem fine film-apper

Neste:
Det jokeren stjal