Balladen om TorpedoJudas – Andre Kapittel

17042009_001.jpg

«Det der var vel en godkjent debut,» sa Vidar

«Det var vel bedre enn den vanlige debuten,» sa jeg.

«Ja, for det her varte i en hel time,» sa Jarle.

50-60 mennesker kom på TorpedoJudas´første konsert som fant sted i Oklungen, et tettsted i skogen mellom Porsgrunn og Larvik hvis du kjører tog. Det bor omtrent 250 mennesker der var det noen som sa, så en god del kom fra andre steder også. En liten klan fant seg stoler og satte seg helt foran (innen vi var ferdige hadde de dekt store deler av scenen med tomme halvliterglass og kaffekopper). Vi hadde Pål fra Horten som lydmann, Vidar har jobbet med ham over søtti ganger. Det lokale gospelkoret hadde et sjefent anlegg.

Hvis vi skulle kødde til dette måtte vi med andre ord klare det helt på egenhånd. Men det gjorde vi ikke.

Neri, som nesten uforvarende demonterte hele TorpedoJudas til jul da han ikke ville varme opp for Tommy Tokio fordi han mente vi ikke var klare, hadde helt rett. Tida fra da til nå var helt nødvendig. Nå er vi et sinna lite rockemonster og publikum reagerte på hver lille overgang og hvert lille brekk som har kommet til på et låtmateriale vi har øvd nesten i stykker over to år. De hoppet og spratt og kokte og svettet og kunne faenmeg refrengene også. Hvordan de har lært seg dem vet jeg ikke, for det er uråd å høre dem på opptakene som ligger rundt omkring på nett.

Når Vidar (som altså er Vidar som pleide å synge i Valentourettes) tok oss hjem med fire ganger Jokke (En dag, Gutta, To fulle Menn, Sola Skinner), en DumDum (En Vill En) og en DeLillos (Suser av Gårde) rev de nesten hele Oklungen samfunnshus ned over hodet på oss. Vi lager bra greier selv, men det skulle bare mangle. Coverlåtene forsvinner nok etterhvert som vi har nok materiale selv. Nå skal det skrives.

Alle bra band der ute: ring formannen i Oklungen vel og be på deres knær om å få spille der. Ikke ta betalt. Tro meg: det er verdt det. Hvis dere er i nærheten av å få den samme servicen som vi fikk glemmer dere ikke dette på en stund. Akkurat nå husker jeg best den hjemmelagde kjøttdeigen til tacoen vi fikk til middag, som en gang het Lars. Et par av grisene i dette kullet het noe annet, men de fleste het Lars. Omtrent som DeLillos var det noen som sa. Og taco med hjemmeslaktet hjort(h) er heller ikke å fornekte.

Hele livet har jeg laget ting, enten det er låter bloggposter, fotografier, filmer eller problemer. Jeg drives delvis av at det er deilig å lage noe av ingenting, men også av et ønske om anerkjennelse, at det jeg gjør er bra nok. Kanskje var det for første gang denne fredagskvelden i Oklungen at jeg trodde jeg på meg selv i så stor grad at jeg virkelig mente det da jeg innrømte følgende: Jeg kan synge. Jeg kan synge ganske tøft. Jeg kan skrive bra låter. Dette var bra nok. På ordentlig.

Og det er heller ikke det viktigste. Det viktigste for meg og for Steinar og for de andre er dette: Torpedojudas er et ordentlig band nå. Og et bra band attpåtil. Jeg har drømt om å spille i et bra band hele livet. Alt etter dette er bonus.