Deep in the Woods a funeral is swingin´

dscn0758.jpg?w=300

(soundtrack for denne posten)

Det er et grunnleggende problem i norsk skole at når noe skal forandres får vi på linoleumsgolvet beskjed om å forandre det. Uten veiledning, uten ressurser, uten tid!

Vi skal bare forandre det. Mobbing skal avskaffes? Bondevik skriver et manifest. For lavt karakternivå? Læreren er faglig for svak. Disiplinproblemer i skolen? Læreren er for utydelig i lederstilen. Eller jobber for lite. Det finnes ikke en mindre verdsatt yrkesgruppe i det norske samfunn i dag.

Det måtte være de stakkars jævlene som jobber i barnevernet. I flere tiår fikk de kjeft fordi de var for aktive. Nå får de kjeft fordi de er for passive. De er enda mer underbemannet enn oss og møter enda mindre takknemlighet. Hver sak de er inne i starter med verdens undergang.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om.

Jeg skulle egentlig snakke om meg. Men det hjelper meg litt å tro at alle lærere har det slik en gang i blant. Og alle har vel hatt en av de lærerne som det tørna for, som drakk eller stakk av eller gråt eller tok livet av seg eller som bare ble borte uten at noen savnet en av dem.

I dag hadde jeg tenkt å synge en sang om verdiløse menn. Som du sikkert har skjønt allerede så er jeg en av dem. I hvert fall for en stund til.

Mental styrke er å ta en ting av gangen, å konsentrere seg om arbeidsoppgavene sine (som Ole Einar Bjørndalen så treffende pleier å formulere det). Galskap er å miste perspektivet; å tenke at lodottene bak sofaene er like viktige som menneskeskjebner. Jeg får i blant skryt fra hun som har meg i hus fo at jeg er flink til akkurat det.

Men ikke i dag. I dag forsvinner trærne i skogen;

I dag er jobben min umulig og innsatsen min for dårlig. Jeg er klønete med mennesker, faglig middels, dårlig til å disponere meg, ubrukelig til å formulere meg og jeg ser teit ut når jeg smiler. Ingen har lært noe av meg i dag, ingen har engang moret seg i mine timer i dag. Jeg hadde tusen ting som skulle gjøres og klarte å gjøre tre, alle mislykkede. Hvis noen hadde vært i nærheten av å engasjere seg i mitt virke som lærer ville de sett hva for en vits og en bløffmaker jeg er.

Trærne forsvinner i skogen og skogen blir uendelig mørk og det dukker opp kryp der du ikke bør tråkke på;

Jeg er ikke bare en ubrukelig lærer, jeg er en narsissistisk lus av en ektemann, en oppfarende og amper far og en slapp sønn uten indre driv og ambisjoner. Jeg er en dårlig kompis, en rar nabo og en lett pervertert fyr å sitte ved siden av på bussen. Jeg er apatisk, selvopptatt, svak, i dårlig form, lite attraktiv og ikke minst klager jeg som faen.

Og jeg er en patetisk musiker, en mislykket skribent (i særskilthet en likegyldig, talentløs blogger) og at jeg noen gang skulle ha hatt livets rett er en misforståelse av kosmiske dimensjoner.

Og boka mi blir aldri ferdig, vi får aldri bygd om, Fru Ut og Ut Junior kommer til å bli lei den sure, triste gubben i huset og tuppe ham på hodet ut og den pokkers babyen kommer ALDRI til å komme ut. ALDRI…

Det pleier å være omtrent her at noen drar meg ut av skogen (i dag var det Ut Junior som kom med pokalen han fikk på orienteringa og dunket den litt hardt i hodet mitt). Jeg er jo så heldig at jeg har noen som gjør det. Så begynner jeg å skrive dette, og da hjelper det litt. Jeg har en øl i kjøleskapet jeg straks skal begynne på, det hjelper også.

Men jeg lurer på om det er noe jeg kan gjøre for å slippe slike dager. Jeg skulle gjerne byttet jobb, men jeg trenger pengene og er ikke brukbar til så mye annet tror jeg (hvis noen vil gi meg to hundre og femti tusen eller helst litt mer for et eller annet må de bare ta kontakt). Mindre ansvar hadde sikkert hjulpet, men jeg kan neppe rømme fra hodet mitt uansett. Jeg må fokusere på arbeidsoppgavene mine. Jeg må ta en ting av gangen. Jeg må huske på at det går over. Jeg må huske at det er ikke alltid sånn.

Jeg må se skjellet på konglen på kvisten på greinen til furua, ikke skauen.

Hvis du synes du har lest denne posten før så er det fordi at når det mørkner så skriver jeg, for jeg kan ikke annet. Heh, jeg kan knapt nok det. Og hvis du har vært i de samme krattene som meg så skjønner du.

Kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og dra hjem,

vi andre kommer til kvelden, vi må bare finne veien.

Blogg

Fred Ut, Sønn

Dato

13. oktober 2009

Forfatter

fredut

Kategori

hodet