Helgens dobbel: Fitzcarraldo og Seed of Chucky (Bare på FU,S folkens…)

FILMER SETT SIDEN SIST:

FITZCARRALDO
Dette er en film jeg har hatt lyst til å se i mange år, og det er kanskje problemet. Dessuten hadde jeg jo allerede sett My Best Fiend, dermed hadde jeg sett de mest dramatiske delene av Fitzcarrraldo allerede. Og selv om Kinski er fin som alltid (om enn litt for lite sympatisk) i hovedrollen og det er imponerende å se dem trekke båten over land, så er det liksom ikke noe mer der.

Jeg har fått stor sans for Herzog etter å ha sett fire av filmene hans i høst, men det jeg savner hos dem alle (unntatt My Best Fiend, som er en dokumentar)er rett og slett SPENNING.
Fine skuespillere, interessante komposisjonener, originale historier, artig musikk av Popol Vuh og en nesten dokumentarisk realisme gjør at både Aguirre, Fitzcarraldo og Nosferatu trygt kan anbefales, men det selv om man ikke alltid vet hva som skal skje i Herzogs filmer så gjør en klinisk distanse til hovedpersonene at man slett ikke alltid bryr seg om hvordan det går med dem.

Eller kanskje jeg fortsatt har Touching the Void såpass innunder huden at den neste filmen jeg så kom til å bli noe av en nedtur uansett.

En følelseløs film med fine bilder, en god del bedre enn…

SEED OF CHUCKY
De gamle Child's Play – filmene har jeg ikke noe forhold til, men Bride of Chucky (regissert av Ronnie Yu, som også står bak the Bride with White Hair, freddy v.s. Jason og den litt undervurderte the 51st State) fikk jeg skikkelig fot for. Av de gamle skrekkfilmfranchisene fra 80-tallet var det overraskende nok Chucky som så ut til å tilpasse seg ironiens tidsalder best.

Problemet er selvfølgelig at det er lenge siden Skrik nå. Bølgen med amerikanske remakes av asiatisk skrekk vasket bort anførselstegnene fra amerikanske skrekkfilmer, og det er ikke lenger meningen at de skal få oss til å le. Så Seed of Chucky, som ikke er veldig morsom og ikke skummel i det hele tatt, er alt for lite alt for seint.

John Waters spiller en birolle her, og denne filmen minner mest om en dårlig versjon av hans filmer. I tillegg til blod og gørr får vi (dukke)runking, (dukke)blotting og inseminering (av Jennifer Tilly, som spiller seg selv i en postmoderne ironisk vri som er gjort minst et dusin ganger tidligere), så her handler det mer om å dyrke hans bad taste – estetikk enn å forsøke å skremme noen. Og babyen til Chucky og Tiffany (med hobbit og flykræsjoffer Billy Boyds stemme) ser ut som en rømling fra the Feebles.

En sjarmløs film med mye griseri.

—–

Dessuten har jeg sett Battlestar Galactica – Miniserien med kommentarer fra filmskaperne, og i de siste fem minuttene av kommentarsporet røper de et ganske stort poeng fra handlingen. Hva skal man si om sånt. Uansett ser jeg nok denne igjen før jeg ser de to ovennevnte.

Fotball nå. Mer siden.

Blogg

Fred Ut, Sønn

Dato

25. september 2005

Forfatter

fredut

Kategori

film

Merkelapper

herzog, john waters