Nå. Alle. Sammen.

041218_calligraphy_kibou_hope.jpg

Er vitsen borte når folk sliter seg i hjel for å ordne mat og kaker andre folk sliter seg i hjel for å sette til livs? Når ungene blir så fulle av forventning at de nærmest trenger medisinering? Når lommeboka er tom og bikkja knurrer eller tisser på teppet og treet nesten detter ned og tennene knaser i biter på svoren?

Nei.

Er vitsen borte når først Jesus og deretter julenissen gjøres irrelevante? Når hovedbudskapet i jula er at folk må handle ræva av seg slik at økonomien skal kollapse litt saktere? Når alt du tenker på er de annerledes julaftenene; de som fulgte skilsmisse eller død eller sykdom eller kombinasjoner av disse?

Nei.

Vi er ikke perfekte, men vi stresser sammen. Vi sliter sammen. Vi spiser sammen og vi slåss sammen. Selvfølgelig er kan vi bli flinkere til å bruke mindre, sukre mindre, snakke mer sammen, være mer stille sammen og vise hvor ufattelig glade vi er i hverandre oftere. Selvfølgelig kan de enslige bli flinkere til å ta kontakt, de engstelige flinkere til å finne fred og de sinte bli flinkere til å telle til ti. Men vi er sammen om alle feilene våre, mer i disse ukene enn ellers.

Og jeg så Ut Junior åpne strømpa. Jeg hørte Pride in the name of Love i solnedgangen på vei hjem fra juleselskap #4. Jeg nøt ritualet ved å hente gran og å putte penger i den sorte gryta. I år også. Jeg nøt godt selskap og en marsipangris. Jeg kom hjem på tirsdag til nypyntet tre. Jeg pakket opp Christopher Nielsens Bygdegutar selv om jeg visste at jeg fikk den.

Jeg glemte å se etter, men er likevel ganske sikker på at du sera over taket der ho Jordmormatja bor.
Julenissen fins muligens ikke, men vi i støtter hverandre i det vi snubler over terskelen til et nytt år.

Vi prøver alle så godt vi kan. Og prøver vi litt hardere vil vi komme gjennom 2009 også.

Sammen. Alle. Nå.

Blogg

Fred Ut, Sønn

Dato

26. desember 2008

Forfatter

fredut

Kategori

vent nå litt...

Merkelapp

meta