Redd heiajenta – Redd verden. Redd ballerinaen…nei forresten, du har ikke sjangs.

Suspiria
vlcsnap-467830.png
Det var på spillfestivalen Arcon på Blindern en gang midt på nittitallet. Som vanlig når kvelden falt på der i gården vandret jeg hvileløst fra rom til rom.

I tilegg til rollespill, Magic-kort og miniatyrer hadde (og har) Arcon to kinosaler med kultfilmer som stort sett ikke ble allment tilgjengelige i Norge på årevis ennå. Her så jeg gjennom årene filmer som Blade Runner, Apocalypse Now, Re-Animator, Dune, Dawn-, Day- og nyversjonen av Night of the Living Dead, Akira, Henry: Portrait of a Serial Killer, Meet the Feebles og litt senere Desperado, Princess Mononoke og japanske Ring for første gang. Når jeg tenker meg om så savner jeg Arcons gullalder (som for meg tok ugjenkallelig slutt med primus motor Johannes H. Bergs altfor tidlige død i 2004) nesten like mye som noe menneske jeg har kjent.

Men nok om det.

En blind mann forlater en Bierstube med hunden sin. Han vandrer gjennom byens tomme gater. Bebyggelsen er underlig, et torg nesten romersk i stilen. Syk, skjærende kakafonisk musikk høres. Han vet det er noen der. Vi som ser på også, men det er ikke et annet menneske å se. Kameraet sirkler mannen med truende bevegelser. Mannen spotter mørket i frykt. Det blir stille. En flokk fugler letter fra et hustak. Mannens blindehund kaster seg over ham og river strupen av ham.

Dette var mitt første møte med Suspiria, regissør Dario Argento og husbandet hans, Goblin. Senere skulle det bli mange, mange flere.

Det er ikke noen vits for meg å forsøke meg på noen objektiv analyse av denne filmen, jeg elsker den altfor høyt til det. Da jeg debuterte som elektronisk filmanmelder med en Guide til cirka hundre filmer du må se før du dauer skrev jeg følgende:

SUSPIRIA
Dario Argento. Udo Kier. Alida Valli. Goblin. Escher. Storm. Hekser. Kniv. Snorking. Helena Marcos. Piggtråd. Blod. Glassmalerier. Blindehund. Magotter. Mareritt.Ekstase.

Litt pretensiøs, kanskje, men den funker.

Minst en filmblogger vil gjerne ha igjen drøye halvannen time av livet sitt på grunn av den anmeldelsen, så jeg skal ikke forsøke å overbevise noen flere. Jeg skal heller ikke skrive side opp og ned om bruken av technicolour, hvordan soundtracket ble laget før filmen, hvordan manus visstnok for en stor del ble drømt før det ble skrevet eller hvor kraftig the Third Mother kommer til å suge i forhold. La meg i steden avslutte med en god historie:

Jeg viste min gode venn Inge(han med Tor og Kristus fra katakombene, for tiden i forhandlinger med folk i hovedstaden for å få solgt varulvmanuset sitt) Suspiria for noen år siden. Han likte den ikke, og lett rystet dro han sporenstreks ned til Café Radio i Skien sentrum for en terapeutisk halvliter. Bak disken stod Radios siste eier før endelig nedlegging (sånn er Skien: Alle flytter, alt legges ned, jeg blir gammel og det er ikke noe moro her lenger. Faen), Gennaro. Inge fortalte at han hadde vært hos en kompis og sett en aldeles jævlig film fra moderlandet, laget av en fyr som het Dario Argento. Jeg var jo ikke til stede, men Gennaro svarte noe sånt som dette:

-Argento, ja. Jeg pleide å tappe øl til han på en pub jeg jobbet i for mange år siden. Skikkelig rasshøl.

DESSUTEN:
Heroes (1.1-1.11), som er akkurat så bra som alle sier. Herlige tegneseriereferanser og en litt lettere tone enn gravalvorlige serier som Lost eller Galactica. Hiro er konge. Jeg har også sett de tre første episodene av City of Men, tv-spinoffen til City of God. Sykt gode halvtimes episoder om favelaens neste generasjon. Fjernere fra vår virkelighet enn all verdens sf. Ikke så Tarantinotøff i trynet som filmen, men fortalt med samme realisme, intensitet og vidd. Absolutt anbefalt.

Blogg

Fred Ut, Sønn

Dato

18. september 2007

Forfatter

fredut

Kategori

film

Merkelapper

argento, city of men, gamle dager, heroes, kongefilm