45 beste skivene i 2010

Så var det listetid igjen. Den tiden på året kulturdilettantene koser seg som mest. Så også jeg. 2010 har vært et usedvanlig godt musikkår.

Derfor har jeg gått for kvalitet OG kvantitet denne gangen. Det vil si ingen restriksjoner på antall så lenge platene er gode nok. Det resulterte i hele 45 titler som viste seg umulig å rangere. Derfor, og ganske så overveldende, men garantert noe for en hver smak: her er de 45 beste skivene i 2010 i alfabetisk rekkefølge.

Om du bare skulle være interessert i smakebiter fra albumene, pluss en rekke andre med godlåter fra 2010, så har jeg satt sammen en Spotify-liste.

Her er alle albumene i en liste på Spotify.

Anais Mitchell – Hadestown

Hadestown er intet mindre enn en folk-opera. Den ble oppført første gang i 2006 og har siden gått gjennom flere oppsetninger og forandringer. Anais Mitchell slapp den på plate i år og det har blitt en enorm utgivelse. Musikken er folk/country/visesang og både lydbildet og sangene er noe en herre med navn Tom Waits fint kunne stått inne for. Anais Mitchell får hjelp på Hadestownav folk som Justin Vernon (Bon Iver), Greg Brown og Ani DiFranco. «Operaen» er en moderne refortelling av Orfeus og Eurydike satt til et parallelt post-apokalyptisk USA, og om ikke det får deg til å ville høre på Hadestown så vil ingenting gjøre det.

Arcade Fire – The Suburbs

Plateåret har vært det sterkeste på mange år, og såpass sterkt har det vært at når Arcade Fire kom med en god og etterlengtet plate så var det så vidt den ble vurdert en plass på lista. På The Suburbs bevarer Arcade Fire sitt hi-fi-indie-lydbilde, men melodiene er litt tyngre å gripe fatt i en tidligere. Det er som om de har ønsket å gjøre seg litt mindre tilgjengelige igjen, og vær forberedt på at denne skiva kan bruke en tid på å «sette seg». Det er verdt det. Et minus er at det kanskje er litt for mange låter på The Suburbs.

Beach House – Teen Dream

Synes at Beach House tidligere kanskje har vært litt for glad i sin egen melankoli, men med Teen Dream har de toppet sin egen oppskrift med å finne melankoli i gleden. Sangen «Norway» (laget på Bergensbanen) er fortsatt en av de siste års fineste sanger, og duoen perfeksjonerer med denne skiva både den lekre gitarklimpringen og de elektroniske lydene. Spilt inn i en kirke blir også lydbildet deretter. Flott!

Best CoastCrazy For You

Best Coast er en representant for den nye vestkystrocken i USA. Genren henter, ikke uventet, inspirasjon fra surfrock, men sper på med lo-fi støygitarer og stor popteft. Best Coast er blant de mer nynneverdige bandene som holder låtenes spilletid oftere under to enn tre minutter. Dette er herlig uforpliktende lyd av sommer og kjærlighet. Så forskjellige folk som Jerry Seinfeld, Bill Murray, Rivers Cuomo, Thurston Moore og Paris Hilton er fans av Best Coast. Er du?

Big Boi – Sir Luscious Left Foot… The Son of Chico Dusty

At den mer neddempete halvdelen av Outkast ikke debuterte på egenhånd før i 2010 er både merkelig og tilfeldig. Denne plata har nemlig vært klar en del år allerede. Singelen «Shutterbugg» er like umiddelbar som da den ble sluppet som smakebit, og det er en rekke med tøffe og egenartede låter her. Det har i det hele kommet en del hip-hop-plater i år som har fått meg til å tro mer på genren enn tidligere. I tillegg til den nevnte førstesingelen er «Be Still» med Janelle Monáe og «Follow Us» med Vonnegutt innertiere. Gi denne en sjanse.

Broken Bells – Broken Bells

Man skal være svært lite interessert i musikk for ikke å ha fått med seg denne samarbeidsplata mellom The Shins-frontmann James Mercer og produsent Danger Mouse. Den er ikke mindre enn en liten hitkavalkade som jeg kom i skade for å høre litt i hjel på vårparten av 2010, men den er ikke mindre bra av den grunn. Melodiene sitter som et skudd og de små detaljene i produksjonen til Danger Mouse er utrolig stilige. Det mest interessante er kanskje hvor mye av The Shins’ lydbilde som følger stemmen til Mercer og da også dette prosjektet. En klassiker.

Caribou – Swim

Singelen «Odessa» lovet noe stort fra Daniel Victor Snaith, som han egentlig heter, og albumet Swim fulgte opp med lekenhet og originale lydbilder. Swim inneholder krevende eletronika å lytte til («Sun», «Bowls»), men passer merkelig nok også ypperlig både til fest («Odessa») og som bakgrunnsmusikk («Leave House»). Caribou bedriver musikk etter innfallsmetoden, men med et såpass innarbeidet lydbilde at det ikke blir tilfeldig og sprikende av den grunn. Kan det ha noe med Snaiths bakgrunn som matematiker å gjøre?

Daftpunk – TRON: Legacy

Så kom det i hvert fall en god ting ut av remaken av Tron! Så orkestralt, neddempet, men svært og, ja rett og slett filmatisk har ingen hørt Daft Punk før (selv om de faktisk har laget filmmusikk tidligere). TRON: Legacy er Vangelis møter Hans Zimmer møter Daft Punk, bare bra! Gamle fans vil sikkert rynke på nesa over dette, men at dette innebærer en retningsendring for de to franskmennene får vi nesten håpe for de har aldri gjennomført et så helstøpt lydverk. Mektig bra!

Dark Dark DarkBright Bright Bright

Dette er en av flere EP’er som virkelig traff meg i år. Åpningssporet og tittellåten «Bright Bright Bright» er en av årets store sanger med sitt rullende pianospill, pen orkestrering på refreng og ikke minst vokalist Nona Marie Invies følsomhet. De musikalske inspirasjonene kommer fra Øst-Europa, Americana, New Orleans jazz og minimalistisk pop. Flotte saker!

DeerhunterHalcyon Digest

En ny plate fra Deerhunter er alltid spesielt og denne gangen har godeste og ekstremt rare Bradford Cox overgått seg selv. Halcyon Digest viser en mer lyttevennlig side av Deerhunter enn tidligere og meloditeften er større enn noen gang. Jeg blir ikke overrasket om denne topper en del kritikerlister i år. Det bør den. Bare sjekk ut «Don’Cry», «Helicopter», «Desire Lines» og ikke minst «Basement Scene» for å få et inntrykk. Dette er musikk som tar vanlig genre poprock og lager kunst av det. Stort!

The DrumsThe Drums

The Drums vekket tidlig oppsikt med en strålende liten EP og forventningene til denne debutplata var skyhøye. Om de innfridde forventningene er det delte meninger om, men det er liten tvil om at dette selvtitulerte og spretne albumet representerer både lyden av sommer og bandet. Inspirasjonene til New York-bandet er kanskje i første rekke The Smiths, men det er en aldri en så liten følelse av både surf og punk her. God pop er det garantert.

Drums of DeathGeneration Hexed

Et nytt og morsomt bekjentskap. Bak navnet Drums of Death skjuler den London-baserte skotten Colin Bailey seg. Musikken er høyoktan elektro ispedd elementer av gammel house og punkrock. På Generation Hexed oppsummerer Bailey hele tre tiår med «dansemusikk» på en ekstremt mørk og interessant måte. Favorittsporet er nok «Science & Reason», men albumet står også godt som en helhet. Antagelig den eneste elektroskiva med kubjeller.

Girls – Broken Dreams Club EP

Fjorårsklassikeren Album satte Girls ettertrykkelig på plass i eksentrikerrocken, men med denne overraskende EP’en virker det som om de har forhørt seg på Elvis Costello! Og det funker som bare det! Seks låter i alt, hvor den siste varer nesten i åtte minutter, og alle er neddempete flotte poplåter uten den mer The Stooges-aktige lyden fra Album. En mye mer voksen og langt fra kjedelige utgave av Girls som beviser at de faktisk er i stand til å skifte kurs. Det gjør det spennende med tanke på hva de finner på neste gang.

GlasserRing

Glasser er en kvinne ved navn Cameron Mesirow. Musikalsk har dette store likheter med bl.a. Björk og Fever Ray, men med nok personlig vri til at Glasser aldri blir en kopi. Kombinasjonen av trommene og den vokale bjeffingen på åpningskuttet «Apply» er høyst originalt og ikke minst fengende som fy. Er du glad i nevnte artister, men også mer «folk-aktig» musikk er Glassers Ringet sikkert kort.

Gold Panda Lucky Shiner

Lucky Shiner er Gold Pandas første fullengder og viser hvilket spenn som finnes i elektronisk musikk i dag. Her er det et herlig sammensurium av dubstep og 90-talls acid house ispedd asiatiske innflytelser, men like fullt med begge beina planta i et rotekte britisk sound (noen som husker 808 State…). Kanskje ikke et album for massene dette her, men likefullt veldig spennende og vidtrekkende.

GorillazPlastic Beach

Joda, Damon Albarn holder stand han, og Gorillaz blir jo ikke dårligere med årene. Her har de dratt inn en lengre rekke med samarbeidspartnere og min favoritt er nok «Some Kind of Nature» med Lou Reeds karakteristiske stemme. Likevel er dette, på linje med de andre Gorillaz-skivene, helt klart et konsepalbum godt plassert i bandets post-apokalyptiske tegneserieinspirerte univers – kanskje enda tydeligere enn tidligere. Et helstøpt album altså, og et som nok vil bli stående som Gorillaz’ beste.

Holy FuckLatin

Holy Fucks mest tilbakelente og spennende plate så langt. Gruppa har satt seg som mål å gjenskape den elektroniske musikkens lyder kun ved hjelp av analoge instrumenter, og det låter originalt og helt strålende. Noe av fascinasjonen ligger i alle de dynamiske lagene med lyder og instrumenter som bygger opp musikken, men også i selve oppbyggingen og i de overraskende taktskiftene. Her er det bare moro, nynnbarhet og dansevennlighet så langt øret kan høre. Definitivt et album som fortjener opptil flere runder i spilleren.

Hot ChipOne Life Stand

Hot Chip slapp en av årets aller første album og One Life Stand står fortsatt sterkt ved årets slutt. Herlig nynnbart, og med en av årets flotteste låter «I Feel Better», bl.a. re-mixet med Bonnie ‘Prince’ Billy på flott vokal. Selv om Hot Chip er fengende som få, ligger det alltid en introvert melankoli over musikken, og spesielt i stemmene i til Alexis Taylor og Joe Goddard. Årets homopop-plate!

Janelle MonáeThe ArchAndroid

Janelle Monáe har en karriere som låtskriver og gjestevokalist og er nok kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Outkasts Big Boi. Han hjelper henne her på debutplaten og med singelen «Tightrope» fra tidligere i år skjønte man straks at det hadde noe for seg. På The ArchAndroid mikses et utall genre og stiler uten at det føles sprikende. Den lille damen og den store gutten spinner her sammen soul, country, punk, r&b, hip hop, rock og pop, og det hele føles friskt og spennende. En plate som vokser for hver gjennomlytting.

JónsiGo

Jónsi er mest kjent som vokalist i Sigur Rós, men har nå lagt vonlenska på hylla for å rendyrke sin egen popkarriere. Og det er dette er; pop. På sitt aller beste. Merkelig nok fungerer Jónsis karakteristiske falsett utmerket i et mer popete lydbilde, og låtene her er mer lystige, morsomme og kjappe enn vi er vant til å høre fra sagaøya. Spesielt låter det fortsatt og muligens er også Jónsi en tilvenningssak. Flott omslag og flotte sanger.

JunipFields

Ironisk nok ble svenske Jose Gonzales hovedprosjekt Junip mindre kjent enn mannen selv da han begikk soloalbum for et par-tre år siden. Det er mye Gonzales i Junip, men Junip lager nok musikk med et litt større lydbilde og den gjennomgående sprøe orgellyden er med på å bære de aller fleste av godlåtene her. Fields er et behagelig album som fungerer i de aller fleste sammenhenger.

Kanye WestMy Beautiful Dark Twisted Fantasy

Både historien og musikkhistorien har vist oss at man ikke nødvendigvis trenger å være så sympatisk for å levere sakene. Godeste Kanye er antagelig en drittsekk og ikke egentlig så lett å bli klok på, men her leverer han kanskje sin beste og mest gjennomførste skive siden debuten. Kompromissløst, nesten fryktelig ærlig og sinnsvakt fengende. I tillegg har han fått med seg mange spennende samarbeidspartnere. Det er rett og slett ikke et svakt kutt på My Beautiful Dark Twisted Fantasy, men om den bare hadde bestått av «Monster» og «POWER» hadde den fortsatt vært på denne lista. Liker du ikke rap sier du? Du gjør egentlig det, vet du.

Kvelertak – Kvelertak

Ikke mange norske navn som fortjener å nevnes i år. Er det ikke forferdelig kjedelig å høre på norsk musikk om dagen egentlig? Hadde det ikke vært for dette hardkjøret av et band har det vært lite å rope høyt over dessverre. Kvelertak er egentlig et band som leker seg med tekster, mytologier og symboler mange ellers ville holde seg for gode for, men så er det bare det at de er så ekstremt tette og gode på det de gjør. Hardcore med norrøne inspirasjoner er ikke radiovennlig musikk, men Kvelertak har fått overraskende høy rotasjon i landets radiostasjoner. Jeg tror det er fordi de lager ekstremt fengende hardcore, så fengende at «Mjød» antagelig var en poplåt i sitt forrige liv.

LCD SoundsystemThis Is Happening

Mange hadde nok avskrevet John Murpy etter hans forrige suksesser, men hvem andre kan levere en låt som heter «You Wanted A Hit» som varer i over ni minutter. Murphy er på This Is Happening både mer leken og alvorlig selvreflekterende enn tidligere. På «Drunk Girls» driver han for eksempel med 90-talls britpop, men den er en utypisk låt på denne plata der de fleste innslagene på papiret kan virke unødvendig lange til å være dansemusikk. Det er de ikke. For Murphy har alltid et mål med sangene og det er veien dit som er mest interessant. Smart og eklektisk som han er.

Matthew DearBlack City

Matthew Dear er et nytt bekjentskap for meg, men han har visstnok holdt på en stund. Dette er ganske merkelig og unikt. Musikken kan kanskje beskrives som mørk, repeterende avant pop. Den er ikke umiddelbart lyttervennlig, men ekstremt spennende. I bunn ligger relativt tunge rytmer, og musikken bygges opp av uforståelige vokalharmonier og samplinger som virker mer dronete enn melodiskapende. Kanskje for de spesielt interesserte, men vi må også få vårt.

Mountain ManMade The Harbor

Americana og folkinspirerte vokalharmonier duver lett over forsiktig gitarspill på Made The Harbor, og dette er nok årets høstplate. Harmoniene er melankolske, og alt for ofte får man frysninger av låtene på denne plata. De tre kvinnene som utgjør Mountain Man (må ikke forveksles med hardcorebandet med samme navn) tryller ut den ene vakre melodien etter den andre, og nivået og lydbildet er imponerende med tanke på at de kun har spilt sammen ett knapt års tid. Made The Harbor krever ullteppe, stearinlys og rødvin i litt mer enn moderate mengder.

No AgeEverything In Between

No Age er som en strikk som stadig tøyes lenger og deres siste skive er (foruten å være en av årets fineste designete vinylplater) både hardere og mer melodiøs enn tidligere forsøk. No Age er i bunn og grunn et band som forsøker å skjule at de lager popmusikk bak en vegg av rufsete gitarstøy, og de er nesten på sitt beste når de mislykkes så godt som de gjør på Everything In Between. Finn fram øreklokkene og let etter melodiene du også. Flott og utfordrende støypop.

Ólöf ArnaldsInnundir Skinni

Musikalsk skjer det nesten mer på Island om dagen enn det gjør i hele Norden til sammen, og selv om Ólöf Arnalds debut Við Og Við (2007) er hakket finere enn årets, er det nok av ting å glede seg over her. Umiskjennelig islandsk og muligens mer folk enn tidligere er det mest overraskende her kanskje at et par av sangene er på engelsk. Uansett er Ólöfs stemme en av de mer gjenkjennelige og særpregede fra vår kant av verden i dag. Innundir Skinni gjør akkurat det den lover: kryper under huden din og blir der.

Ou Est Le Swimming Pool – The Golden Year

Nykomlingene Ou Est Le Swimming Pool gjorde kanskje Slottsfjellsfestivalens aller beste opptreden som siste band på festivalens minste scene. Det var i hvert fall mer liv der enn på noen av festivalens andre konserter. «Dance The Way I Feel» har vært en enorm hit for meg i år og det er veldig trist at ikke flere har fått med seg dette utmerkede synthpopbandet. Spesielt fordi dette antagelig blir bandets eneste utgivelse da vokalist Charles Haddon tok sitt eget liv backstage like før plata ble sluppet. Ou Est Le Swimming Pool høres ut som Pet Shop Boys With An Attitude og om The Golden Year kun hadde bestått av åtte sanger hadde den garantert vært årets beste. Dessverre er det litt mye fyllstoff her, men likefullt en sjelden livlig og melankolsk utgivelse.

Pantha Du PrinceBlack Noise

Pantha Du Prince, eller Henrik Weber som han heter, er noe så uvanlig som en tysk technoartist med sterk indiekred. Han har gjort suksessfulle remikser og samarbeid med bl.a. Animal Collective, Bloc Party og The Long Blondes og Black Noise er hans første plate på den vellykkede indirock-labelen Rough Trade . Ingen kutt skiller seg nevneverdig ut her, men det er en sterk plate som utfordrer i det små, uten å vike fra Pantha Du Princes etter hvert så velfungerende formel.

PhosphorescentHere’s To Taking It Easy

Phosphorescent har blitt sammenliknet med bl.a. Bob Dylan og Bonnie ‘Prince’ Billy uten at det yter Mathew Houck rettferdighet. Han står som eneste bandmedlem, men er ikke fremmed for å ta med en hel buss av bandmedlemmer på turné. Phosphorescent lager country slik jeg liker det, litt vindskeivt, men med et sterkt grep om de gode melodiene. Åpningskuttet «It’s Hard To Be Humble» er en genial liten countryperle med, av alle ting, blåsere, og om du ikke liker «I Don’t Care If There’s Cursing» liker du ikke musikk.

RatatatLP4

Ratatat har mistet ufortjent mye kred i det siste, og det er litt synd for LP4 fortjener ganske så mange runder i spilleren. De har ikke forandret seg så mye i løpet av karrieren, men oppskriften med funky rytmer, 8-bitslyder, hvinende gitar og smilende melodier er en vinner hver gang. Ratatat høres noen ganger ut som en vits, men heldigvis er det alltid en god og morsom en.

Robyn – Body Talk

Man kommer ikke utenom Robyn når dette musikkåret skal gjøres opp. Jenta som debuterte på ganske så svakt grunnlag for tretten år siden, har virkelig festet grepet både over egen karriere og musikalsk. I 2010 har hun vært over alt og det er slett ikke ufortjent. Body Talk har blitt sluppet i tre deler, men det er helheten i de tre delene som gjelder her, og hver eneste sang er en hit. Den smarteste, morsomste og beste kommersielle popmusikken i dag kommer fra en liten og tøff jente fra Sverige. Hvorfor er ikke det overraskende?

The RootsHow I Got Over

The Roots begynner å bli skikkelige veteraner, og her gir deg seg selv akkurat nok rom til å eksperimentere svært så vellykket med flere genre og artister. Som rapartister i seg selv er de kanskje ikke så store, men det er morsomt å se at det er rent musikalsk at The Roots scorer høyest. På How I Got Over bidrar kjentfolk som Monsters of Folk, Joanna Newsom (!) og John Legend. Nok et rapalbum for dere som ikke liker rap med andre ord. Sjekk bl.a. ut «Walk Alone», «Right On» og ikke minst den fantastiske «The Fire».

Stornoway – Beachcomber’s Windowsill

Nok et debutband som leverer godt nok. Det er kanskje litt for mye fyll her også, men det som fungerer fungerer også overraskende bra. Stornoway blander effektivt folkelementer med ganske streit brit-pop og en ganske god meloditeft. Det er nærliggende å nevne Belle and Sebastian som sammenlikningsgrunnlag, men Stornoway har definitivt noe eget å by på også. Gi de to første kuttene på Beachcomber’s Windowsill en sjanse. Så hører du nok på resten av plata også.

Surfer BloodAstro Coast

Nok et eksempel på surfmusikkens gjenvunnede, og kanskje fortjente, popularitet. Om man skal kalle Surfer Bloods musikk for noe så er kanskje emo-surf-rock ikke så galt? Dette er i hvert fall ganske annerledes rock og ikke minst skjuler det seg flere lag i musikken. Ta «Swim» for eksempel. I utgangspunktet en ganske så overvelmende låt, men gi den mer en et par gjennomlyttinger og vips så er det den eneste sangen du ønsker å høre. Slike øyeblikk er det mange av på Astro Coast.

Susanne Sundfør – The Brothel

Den eneste andre norske artisten som er verdig nok til å hevde seg helt i toppen i år, og for en skive The Brothel har blitt! Den er vanskelig, dyster, ugjennomtrengelig og tungt symfonisk. Man kan lure på om det er verdt all selvpiningen å høre på Sundførs The Brothel, men det ligger en slags renselse i det også. I tillegg har jeg fått oppleve Sundfør live i år og det er en opplevelse av de sjeldne – svært stemningsfullt og nesten hypnotiserende. Anbefales på det kaldeste.

Säkert!Facit

Annika Norlin kaller seg Hello Saferide! når hun synger på engelsk og Säkert! når det synges på morsmålet. Jeg er ikke i tvil om at jeg foretrekker det siste. På Facit har hun muligens funnet sin fasit, for mer inspirert og energisk har jeg ikke hørt henne tidligere. Særlig første halvdel av Facit fungerer supert, med spenstige koringer og mektigere komposisjoner enn tidligere. Musikken og teksten virker å ha mer tyngde enn tidligere her, og det hele høres nesten litt for selvsikkert ut. Bra!

Tunng – …And Then We Saw Land

En av de morsomme tingene med Tunng var at de begynte som et band som komponerte musikk til porno. Nå spiller de god folkpop med innslag av elektroniske elementer, noe som har gitt dem merkelappen folktronika. Denne plata er kanskje ikke fullstendig gjennomført tvers igjennom, men det som er bra her er veldig veldig bra. Det er snedige, og innimellom ganske så skranglete, rytmeleker her, og et virrvarr av instrumenter som aldri gjør plata kjedelig.

Twin Shadow – Forget

Twin Shadow er kanskje lett å avskrive som en Morrissey-kopi, men så er jo Morrissey nesten en dårlig kopi av seg selv om dagen så da er det kanskje greit om noen andre tar over tronen. Twin Shadow aka George Lewis Jr. har crooner-tendenser i stemmen, men låner heftig fra de genrene og lydbildene som passer låtene hans best til en hver tid. Her er det derfor like mange deler nyere vokalbasert harmonipop, som The Smiths, Pet Shop Boys og en aldri så liten dose av glamrock i tillegg. Det låter svulstig og bra.

Twin SisterColor Your Life EP

Drømmende, men likefullt dansbar indiepoprock som ikke slipper taket med det første. Preges av svevene og var vokal med nesten disharmonisk Nico-preg, slepen bass, relativt progressivt lydbilde og lang spilletid på låtene. Dette er deres andre EP, og om de klarer å strekke dette ut til en fullengder er jeg ikke i tvil om at det kan bli veldig bra. Låta «All Around and Away We Go» er en finfin inngang til Twin Sister.

Vampire Weekend – Contra

Vampire Weekend er nok et av de rareste indiebanda i dag. På Contra slår de faktisk kontra og lager et strengt tatt svært så utilgjengelig album. Mens de tidligere har gjenskap Paul Simons Graceland nesten note for note har de med Contra laget Graceland slik Simon ville ha gjort det om han gikk på syre og speed. Så merkelig og uforutsigbar er nemlig denne skiva. Ikke rart den har forsvunnet litt i året som har gått. Det betyr ikke at Contra ikke er bra, snarere tvert i mot, og det lover faktisk veldig godt for Vampire Weekend at de våger å ta sånne sjanser som de har gjort med Contra.

VillagersBecoming A Jackal

Det første som treffer en med Villagers er stemmen til irske Connor J. O’Brien. Den tilhører en annen tid og er utrolig stemningsfull. Musikken derimot spiller på vår tid og er finfin miks av folkelig kammerpop. Tekstene er kryptiske og interessante, og mer voksne enn man kan forvente av en relativt ung debutant. Villagers høres ut som The Decemberists gjorde på sin fjerde plate og det er et stort kompliment. Hør forresten nøye på hvordan O’Brien både begynner og avslutter låtene sine. Store favoritter på Becoming A Jackal er tittellåta og The Pact – I’ll Be Your Fever.

WavvesKing of the Beach

King of the Beach er Wavves’ andreskive og siden sist har de lært å begrense seg. Det gjør denne langt bedre enn den selvtitulerte debuten. Tittelsporet er enormt bra, men det er mye annet å glede seg over i denne gledesspredende støypopen. Wavves er kanskje ikke like lett tilgjengelige som Best Coast (se over), men beveger seg i samme terreng uten at de føles like på noe vis. Wavves er selvhatende og rusa støypop som ikke egentlig vil noen vei, men likevel uunngåelig utvikler sitt eget sjanglende spor.

Woods – At Echo Lake

Woods kunne vært et genialt alt-countryband, men insisterer heldigvis på å være så veldig mye mer. De er, for det første, ekstremt produktiv og spyr ut singler, EP’er og album så fort de kan. For det andre er de mer interessert i lydbildets tilpasning til låtmaterialet enn omvendt, og derfor har de også utviklet seg i en retning som passer dem bedre og bedre. Borte er det mer nedstrippete country-preget og langt mer utviklet er harmoniseringen mellom de skranglete hesterytmene, syrete gitarene og den filtrerte vokalen. At Echo Lake er et herlig upretensiøst album.