Apati med Sofia: Somewhere (2010)

Sofia Coppola er en regissør det er lett å like. Hun har i alle sine filmer et rent og klart, ja nærmest «simpelt» uttrykk.

Til og med Marie Antoinette,som bugner av kostymer og dill, er en film der det filmatiske ikke forstyrrer historien. Selv om den skildrer pomp og prakt blir det aldri tilgjort. I sin siste film, Somewhere, skildrer hun det svært så apatiske livet til den fiktive skuespilleren Johnny Marco. Selv med en nesten klinisk stil som kan virke distansert er det likevel mer enn nok bunn i denne historien.

Filmen starter med en lang tagning der vi ser en svart Ferrari kjøre i ring til nesten det kjedsommelige. Til slutt stopper bilen og en mann går ut, rundt bilen og ser spørrende ut. Nesten som om han stiller spørsmålet «Hvor er jeg?», og dermed finner vi svaret i filmens tittel, og skal det vise seg, filmens videre handling. Vi følger så bilføreren, actionskuespilleren Johnny Marco gjennom alle dødperiodene i hans hverdag. Vi ser han aldri på et filmset eller i nærheten av noe som kan minne om de heltene han portretterer på lerretet. Han virker å bedrive dagene sine med å betrakte og sjarmere kvinner, røyke og drikke. Apatien og kjedsomheten bruker ikke lang tid på å feste seg hos tilskueren. Selv om det finnes noen småmorsomme episoder bl.a. med et stripperpar og skulptering av en maske til en rolle, dveler kanskje Sofia Coppola litt lenge ved denne livsførselen før et nytt element introduseres skikkelig: Johnny Marcos 11-årige datter, spilt mesterlig av Elle Fanning. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at Johnnys livsførsel blir påvirket av det nye påtvungne ansvaret, og at noe av apatien brytes ved at han må begynne å gi litt av seg selv i stedet for hele tiden være den som tar i mot.

Denne moralske delen av filmen kunne blitt svært så klein og emosjonell, men Sofia Coppola vet å benytte underspillet for alt det er verdt og både Stephen Dorff som Johnny og Elle Fanning som hans datter leverer perfekt. Og så kan man enkelt og greit undre seg over hvorfor enkelte filmskapere benytter store ord, fakter og enorme følelser, når man kan benytte dagliglivets små vink, løft av øyebryn eller kroppsholdninger så mye mer effektivt.

Somewhere er en svært så elegant parabel de alle fleste ikke burde ha store problemer med å kjenne seg igjen i. Ofte kan det være lurt å skyve selvmedlidenheten til side, gå ut av rutinene, ta ansvar og gjøre noe selv med hvordan man har det. Da kan det være greit å spørre seg selv «Hvor er jeg?», heller enn å grunne på de store eksistensielle spørsmålene man aldri vil få svar på likevel.

En flott liten film dette her altså, og en ganske så rolig åpning på Oslo Internasjonale Filmfestival denne gangen. Forhåpentligvis får jeg sett noe mer film under de ti dagene festivalen varer.

Somewhere på IMDb

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.