Burlesque

Dette er ikke fullt så ulidelig som man kanskje kunne frykte. Christina Aguilera er fattigjenta fra Iowa som kommer seg til LA for å følge drømmene sine.

På et eller annet vis dumper hun innom klubben Burlesque, som drives av en mumie som ligner forderdelig på Cher, bare litt mer bevegelig. Her treffer hun en kjekk bartender som bruker sminke, men ikke er homo, og gjennom litt initiativ og driftighet så får hun jobb som servitør der. Det ene høydepunktet tar det andre, og plutselig er hun på scenen og danser, og som om ikke det var nok så begynner hun å synge også, og vips så er hun nattklubbens nye stjerne.

Alle de andre dansejentene er ikke like fornøyd med det.

Hun tiltrekker seg oppmerksomheten til en slesk kapitalist som vil kjøpe nattklubben, selv om den er på konkursens rand, men jenter fra Iowa vet hva som er viktig i livet, så hun dumper kapitalisten til fordel for bartenderen med sminke, redder nattklubben fra konkurs, og rir ensom inn i solnedgangen.

Ja, i hvert fall to av disse påstandene er sanne da.

Det som er verst med denne filmen er ikke at den er en enkel og klisjefylt sang og dansefilm, en slags Karate Kid for jentene. Nei, det verste er at de har plassert vakre Kristen Bell i rollen som konkurerrende alkoholisert og usympatisk dansebitch. Kristen Bell av alle, selveste Veronica Mars redusert til å spille drittsekk i noe som egentlig er en billig drittfilm. Det kjennes som et overgrep hver gang hun dukker opp på lerettet. Smarte, søte Veronica Mars, som alltid hadde en kvikk kommentar på lager skal ikke vase rundt i raffsett med for mye whisky innabords og gjøre livet surt for stakkars Aguilera. Greit nok at Aguilera vet at hun er vakker uansett hva de sier, og at ord ikke kan skade henne, men allikevel. Sånt gjør man bare ikke, og i hvert fall ikke når man har en fortid som privatdetektiv. Hvor er Logan når han trengs som mest?!?

Men okay, filmen er altså ikke så fæl som man kunne frykte. Det er mye stemme i den spinkle kroppen til Aguilera, selv om jeg har visse betenkninger over måten hun bruker den på, så er det ikke til å komme fra at hun kan synge. Cher er fascinerende på sitt vis. Stanley Tucci er sjarmerende homo, og helt til nå har jeg følt medynk med at Eric Roberts har forfalt til å spille biroller i filmer som dette, men nå ser jeg jo at det ikke er ham, men Peter Gallagher som spiller ex-mannen til Cher. Roberts var muligens for opptatt med innspillingen av Sharktopus til å ta rollen?

Man må ta filmer for det de er. Burlesque er en Elvis-film for dem som er født sent på nittitallet, og gjør i grunnen akkurat det den skal i så måte. I sitt eget Blue Hawai. Hvilket ikke på noen måte må tolkes som en anbefaling altså!

Blogg

FUS!

Dato

2. april 2011

Forfatter

Hjorthen

Kategori

Film

Merkelapper

burlesque, cher, christina aguilera, Elvis, Eric Roberts, Kristen Bell, Stanley Tucci