Byen faller

Hva kan man si om Metropolis som ikke har blitt sagt allerede?

Knapt noen film fra 1920-tallet er mer til stede i populærkulturen; alt fra Frankensteins laboratorium (og dermed alle laboratorier i alle skrekk- og sf-filmer noen sinne) til platecover for Seigmen og Kraftwerk (for ikke snakke om musikkvideoen til Queen’s Radio Gaga, tatt fra den ekstremt forkortede, fargelagte versjonen med 80-tallslydspor) stammer herfra. En George Lucas har tydelig sett den, for det er svært mye Metropolis i scenografien til Star Wars. Det finnes til og med en fortreffelig anime-remake.

Grunnen til at det er på tide å snakke om Metropolis atter en gang er den nyrestaurerte versjonen, som setter på plass nesten en halv time til av Fritz Langs originalversjon. Den er nå over to og en halv time; de nye klippene forbedrer rytmen og gir enkelte subplots litt bedre plass, men forandrer ikke filmens tone så voldsomt. Hvis du bare har sett den åtti minutter lange åttitallsversjonen er dette imidlertid noe helt annet. Og restaureringen er glimrende. De nye scenene skiller seg ut i så måte, men det gjør ingenting. Og soundtracket (det originale) er aldeles vidunderlig. Sjekk hvordan den falske revolusjonen akkompagneres av en vindskeiv versjon av Marseillesen.

Metropolis er også mer omdiskutert i 2011 en de fleste av sine samtidige. Er den et mesterverk eller en overfladisk ur-blockbuster uten substans? Er den et mesterverk innen science-fiction eller naiv og ulogisk?.

Ja.

I sin komplette form fremstår Metropolis mer som en religiøs og politisk allegori i kunstfilmform enn SF. Framtidsbyen er glitrende realisert, og sånn omtrent annenhvert minutt dukker det opp en scene, et bilde eller en spesialeffekt som imponerer snart hundre år senere, men skuespillet, personene og handlingen er karikert og skrudd opp til elleve, omtrent som i den nyeste Star Wars-trilogien. I motsetning til George Lucas setter Lang øyedropset sammen til en fengslende, intelligent helhet.

Alt det som virker rart er gjort slik med vilje. Sammenlign ekspresjonistiske Metropolis med den dempede og raffinerte Dr. Mabuse fra fem år tidligere; Lang vet utmerket godt hvordan han skal skape realisme, kammerspill og drama og stramt skuespill. Sammenlign Dr. Mabuse med Dr. Rottwang, Metropolis’ Frankenstein begge spilt av fabelaktige Rudolf Klein-Rogge (som burde huskes i samme åndedrag som Lugosi, Karloff og Chaney). Begge er gale genier det er vanskelig å ta øynene fra, men det er ingen tvil om at det er Mabuse som bor ved siden av deg og lusker utenfor vinduet ditt akkurat nå. Rottwang er en tegneseriefigure. En kul en, men like fullt.

Med Metropolis forsøkte Lang seg på noe langt mer ambisiøst enn et kriminaldrama, han prøvde å skape en moderne lignelse, nesten et nytt testamente, og som så mange andre regissører senere ofret han nyansene for gigantomanien. Hitler, som jo likte sånt, hadde visstnok denne som personlig favoritt.

Metropolis var en økonomisk katastrofe, og er vel egentlig en betinget kunsterisk suksess på det dramaturgiske planet. Det lesses på med mytiske arketyper (far og sønn, Faust, den tro tjeneren som forrådes, dobbeltgjengeri – dobbelt opp av det, Babels tårn, Babylon, syndefallet, messias, Moloch, Apokalypse, heksejakt…), og det er milievis fra å være kjedelig, men det er krever god balanse å holde tråden.

Men er det så farlig? Metropolis, smeller, eksploderer, gnistrer. Du er ikke særlig glad i film hvis ikke du får hakeslipp minst et dusin ganger her.Det er umulig å tenke seg kunst som dette i noe annet medium.

Og kanskje er dette kjennetegnet på et filmatisk mesterverk: En historie som fortelles blendende på en måte som ikke kan fanges mellom permer eller på en scene. Film slik bare film kan være. Så får det heller være at ikke alt henger helt på greip.

Blogg

FUS!

Dato

26. juli 2011

Forfatter

fredut

Kategori

Film