En uamerikansk amerikaner

Jeg ser alle innvendingene mot Anton Corbijns film The American. Den tar seg selv langt mer alvorlig enn den enkle og ikke særlig originale historien strengt tatt fortjener. Og javisst er den langsom. På en måte er den litt som en tabloid Dagblad.no-overskrift som lover deg noe helt annet enn det du egentlig får. Beskrivelsen av filmens plot får den til å fremstå som en slags Jason Bourne-variant, med George Clooney i hovedrollen. En dramtisk thriller om en leiemorder på sitt siste oppdrag lover Filmweb. Men det er ikke det vi får, og både publikum og Kristin Aalen synes hele greia er dritkjedelig og skuffende.

Og jeg skjønner jo hva de mener, men jeg kunne ikke ta øynene fra lerettet.

Hvorfor?

Først og fremst så er filmen utrolig velkomponert, stilfull, og spekket med usedvanlig vakre bilder. For det andre så gjør George Clooney en aldeles glimrende hovedrolle. The American er veldig uamerikansk i tonen, gammeldags i uttrykket, det er litt, men ikke mye ytre action. Dette er en eksistensiell thriller, hva nå enn det egentlig måtte bety for noe, der det handler mer om leiemorderens lengsel etter vennskap, kjærlighet og frelse, enn om å få tatt knekken på en eller annen slemming.

Leiemorderen som kanskje heter Jack havner i trøbbel under et oppdrag i Sverige. Han må ligge lavt en stund i en liten italiens landsby, han instrueres om at han ikke skal skaffe seg venner, you used to know that, men Jack klarer allikevel ikke å unngå å bli bedt på middag hos den lokale presten. Damebekjentskap skaffer han seg også via det lokale bordellet, noe som utvikler seg til en ordentlig tragisk kjærlighetshistorie. Mens han nå allikevel skal ligge lavt, så kan han kanskje lage en rifle til en annen leiemorder? Klart han kan, og filmen bruker ikke så rent liten tid på å vise hvordan Jack behersker håndverket. Som den rene lyddemperens Hattori Hanza. Det ender med at Jack vil ut av leiemorderlivet og leve lykkelig med sin usedvanlig vakre gode hore, men som alle som har sett litt film vet, så er det ikke tre måneders oppsigelsestid i den bransjen der.

Flusst med gamle velkjente virkemidler her altså, den katolske presten, den gode hore, den ambivalente leiemorder, det ene med det andre. Det er innmari godt gjort av Corbijn og Clooney å få dette til å fremstå som en fersk gryte duftende av friske urter, de klarer faktisk å lure meg til å tro at dette er svære greier og vel så det.

Hvilket kanskje er et godt eksempel på at film noen ganger handler mer om hvordan man forteller det, enn hva man egentlig forteller?

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

19. desember 2010

Forfatter

Hjorthen

Kategori

Film

Merkelapper

anton corbijn, george clooney, the american