Fisk er kaldblodige: Cold Fish (2010)

«BASED» DUNK «ON» DUNK «A» DUNK «TRUE» DUNK «STORY» DUNK «!» DUNKDUNKDUNK.

Omtrent slik begynner Sion Sonos refortelling av det som er kjent som «Saitama serial murders of dog lovers», en av de blodigste forbrytelsene i nyere japansk historie. Omtrent slik er også følelsen av å se denne filmen, bare med mer blod og gørr enn noe normalt menneske egentlig har godt av. Nå er Sion Sono ikke en regissør som er kjent for å spare på virkemidlene og bl.a. Suicide Club (2001) ryktes å være en minst like blodig affære. Sonos kultstatus har de siste årene fått en kraftig oppsving. Spesielt etter den fire timer lange Love Exposure (2008) som mikser religion, sektisme, fetisjer, kjærlighet og oppvekst på en måte som mildt sagt har skapt oppmerksomhet.

Opprinnelig skal denne «sanne» historien ha foregått på en hundekennel, men Sono har flyttet handlingen til en tropisk fisk- og akvariumbutikk. Shamoto, en forsiktig, nesten passiv, familiefar med sin lille familie bestående av datter og hennes nesten jevnaldrende stemor bor i hans forretning for tropisk fisk. En dag, ved noe som kan virke som et lykketreff, treffer familien på en konkurrerende fiskeforhandler, Murata. Han virker som en artig skrue, som bare vil den lille familien det beste, men det varer ikke lenge før han tar over styringen og viser sine mer psykopatiske trekk. Man kan få inntrykk av at Murata ser på seg selv som en som forsøker å redde den lille familien. Han gir Shamotos datter en jobb og et sted å bo, vekker Shamotos nye kones kjærlighet til live igjen og forsøker å få Shamoto til å ta grep over egen situasjon. Det er bare virkemidlenes ekstremitet som skiller Murata fra å faktisk være en god venn, og det fører til at når Shamoto endelig tar grep så ender det opp i en kopi av Muratas handlinger.

Cold Fish er ikke en oppbyggelig film. Shamoto ser aldri lyset og forandrer seg til det bedre. Det er det totalt motsatte som skjer – ved kontinuerlig å være passivt vitne til Muratas avskyelige adferd arver Shamoto disse egenskapene. Det er kanskje en like så naturlig transformasjon som Hollywoods helteversjon. Filmen går dypt inn i tematikken rundt menneskets iboende ondskap, men fomler det hele litt til ved å blande inn en forferdelig oppvekst som forklaringsmodell. Likevel er den modig ved aldri å kompromisse, vike unna – eller la være å stirre ondskapen i hvitøyet for å bruke en forslitt frase.

Det hele tilspisser seg ganske tidlig i filmen med et mord på Muratas kontor, og snart er Shamoto medskyldig i partering og forsøk på å skjule et drap. «Å gjøre noen usynlig» som Murata kaller det. Den drepte har tilknytning til yakuza, og etter å ha blitt presset av både politi, yakuza og sin egen advokat klikker det fullstendig for Murata som tvinger Shamoto til å delta i mer og mer perverse og bestialske handlinger.

Cold Fish er ingen dårlig film, men jeg vil nøle kraftig (om det er mulig…) med å kalle den god også. Det er ingen tvil om at Sono er en dyktig filmskaper som vet å benytte kamera og klipp til sin fordel. Filmen er profesjonell og stilig utført, men det hjelper svært lite når den er så vond og tung å fordøye. I tillegg føles den nok i lengste laget.

Fiskemetaforer kan sikkert brukes i fleng her, ikke minst både sløying og svømming/sprelling i blod og innvoller er nærliggende å tenke på. Spesielt en scene på slutten, som Todd på ScreenAnarchy treffende beskriver som «the year’s longest chase scene covering the least amount of distance», er veldig ille. I tillegg er det flere skjulte religiøse tegn og symboler som går igjen. Det er likevel filmens tittel, Cold Fish, som er lettest å ty til, og da ikke bare med tanke på Murata, hans kompanjonger, eller Shamotos fullstendige sammenbrudd, men også i forbindelse med den distansen som etter hvert opprettes til tilskueren. Det som skjer på lerretet er frastøtende, ekkelt og grusomt, men «man blir vant til det», og etter visningen av en slik film kan man jo begynne å lure litt på seg selv. Burde man reagert sterkere? Hvor mye tåler man av grafisk vold og nedverdigelse? Kanskje man selv til tider er en litt for «kald fisk»?

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.