Før og etter “Red” (2010)

Ja, her snakker vi banebrytende filmjournalistikk: En anmeldelse av både film og forventningsnivå! Da jeg er gjengens tabloide alibi (utenom de gangene Hjorthefar klarer å lirke inn noe pupperelatert (som når jeg tenker etter er ganske ofte)) har jeg tatt ansvar for å dele noen meninger om den siste Bruce Willis-filmen jeg har kjøpt kinobillett til. Jeg kan jo innrømme først som sist at Bruce er noe av en guddom hjemme hos oss. Vi har ikke stjerne av plast og gullplett i toppen av juletreet, for å si det sånn… Nåvel, til verket:

Før

Ok, dårlig start. Det viser seg at jeg er ganske likegyldig til dette her (utenom Willis-faktoren), men gleder meg til å se Helen Mirren i fri utfoldelse med automatvåpen. Jeg har registrert at “Red” er basert på en tegneserie, men det har jeg ikke tenkt å bry meg noe særlig om, i og med at det var helt nytt for meg inntil for ti minutter siden. Ellers regner jeg ikke med annet enn en actionfilm av samme slaget som “Smokin’ Aces”, eller om man er riktig heldig: “Lucky number Slevin” (2006). Det er Oslos relativt greie minisal Ringen 6 som skal til pers, jeg har troa på en helt kurant (men egentlig ikke særlig mye mer) aften i ganske behagelige seter. Været er kaldt, men jeg tar jo bussen tre fjerdedeler av veien og man kan alltids ta på ei lue hvis det er sno. Vi snakkes.

Etter

Ah, tebakers! Først og fremst mer fornøyd enn forventet. Forsøket på å plassere “Red” mellom “Smokin’ Aces” og “Lucky number Slevin” var ikke så dårlig, hvis vi blander i litt av det nattsvarte og de rolige partiene fra “In Bruges” (2008) tror jeg vi er i nærheten av noe som kan være riktig.

Skuespillerne er min pet peeve, så da bruker vi et avsnitt på dem. Prestasjonene her er naturligvis gode over omtrent hele fjøla, det er en bieffekt av å hanke inn så garvede folk. Ønsket om at Helen Mirren skulle fungere i sin herlig karikerte rolle ble så til de grader innfridd, og Malkovich er strålende som ravende gal konspirasjonsteoretiker. Morgan Freeman, sier du? Ja, sier jeg, han var helt på det jevne. Heldigvis er hans nivå jevnt høyt, selv om det sjelden er de store forskjellene fra rolle til rolle. Bortsett fra noen forbrytelser begått av manusforfatter er det likevel Mary-Louise Parker som stjeler showet med haugevis av sjarm. Jeg sliter litt med antagagonisten Karl Urban i den første halvdelen og tok meg selv i å undres på om han egentlig ikke er så mye til skuespiller – men han tar seg opp når han slipper å bære scener alene. Noen er født for biroller, gitt. I rettferdighetens navn må Urban få litt kred for slåssescenene, hvor han er skikkelig god. Generelt er det meste av action i “Red” fantastisk morsomt, og ofte så langt over realismens terskel at det passerer og er gøyalt i stedet for irriterende.

Filmens aller sterkeste side er imidlertid ikke de morsomme actionscenene eller de aldrende stjernene som spiller gamle agenter – det som virkelig sitter er det første kvarteret, som godt kunne vært begynnelsen på en romantisk komedie jeg enkelt hadde sett. Greit nok, som alltid er det et merkbart aldersspenn mellom kvinnelig og mannlig hovedrolle, men det verbale samspillet er akkurat passe sukkertørt (nei, jeg stavet ikke feil). Det er direkte koselig, rett og slett. For de som interesserer seg for sånt (jeg er blant dem) må det også sies at de to damene i “Red” begge er tøffe som toget. Sånt liker vi!

Noen småtrekk for litt påtagelig feilbruk av musikkens volumkontroll her og der, et par pinlige actionkomedieklisjeer (ok, bare en, men den var skikkelig vond – dere får se filmen og finne den selv) og et par tilfeller hvor man plutselig endret realismenivå. Jeg er helt for å lage filmer hvor realisme settes bak i køen, etter moro og underholdningsfaktor, men mener det da er desto viktigere å ikke passere den grensa man legger opp til. Uansett er dette småpirk, og bør ikke være utslagsgivende for din lyst til å spane ut denne godbiten.

For øvrig er det stilig at Brian Cox her spiller i sin andre film med navnet “Red” på ganske kort tid, og at Richard Dreyfuss nå har vært med i de to filmene jeg har likt best på kino i høst (se, her har vi kommentarluringen, jeg lurer folk til å spørre meg hvilken den andre filmen er!).

…og Bruce leverer. Selvsagt gjør han det, herlige mannen!

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

26. november 2010

Forfatter

Iversen

Kategorier

Film, Tegneserier