Fringe, sesong 4

Det er noe med den første sesongen av TV-serier. Med få unntak blir de alltid stående som de beste.

Dette kan komme av mange ting, men først og fremst er det nok nyhetens interesse, oppbygningen av karakterene og serieskapernes lidenskap som kommer til uttrykk. Fringe er en serie som har holdt seg overraskende godt i tre sesonger, selv om friskheten og originaliteten fra den aller første sesongen har vært gradvis dalende.

Ordet «fringe» har ingen god norsk oversettelse, men det beskriver noe som befinner seg i utkanten, og det nærmeste norske ordet er muligens «frynse». «Fringe science» er altså frynsete vitenskap, og det er her de første sesongene av Fringe virkelig har vært gode. Om ikke helt plausibelt, har serien aldri beveget seg bort fra det den forvirrede og selvmedisinerte Walter har kunnet gi en vitenskapelig forklaring. Konspirasjonsteoriene, den frynsete vitenskapsteorien og de sære personlighetene med både gjemt og glemt fortid har stått for overraskelser i hver eneste episode. Dette har også over tid bidratt til oppbygningen av et karaktergalleri som både gleder og fascinerer.

Fringe har til det kjedsommelige blitt sammenliknet med X-files, og de har tematiske likhetstrekk i at de fokuserer på tilsynelatende uforklarlige fenomener og konspirasjonsteorier. Fringe er likevel en mer moden og smartere serie med et mer utviklet og spennende persongalleri. Dette er mye takket være skuespillerne. Spesielt Anna Torv som etterforsker Olivia Dunham og brilliante John Noble som Walter Bishop bærer Fringe.

I tredje sesong ble det litt for mange hovedlinjer å følge for serieskaperne, og det hele ble antagelig mer kaotisk enn tiltenkt. Med innføringen av de tette båndene til det alternative universet forsvant noe av fokuset på mysteriene og også fokuset på de mystiske Observatørene. Et behov for innskrenking ble åpenbart. De tidligere så overraskende retningene serien kunne ta måtte bli færre og med siste episode av tredje sesong ble det klart at Fringe-universet aldri ville bli det samme igjen.

Fjerde sesong av Fringe må nok sees som en tabula rasa, personifisert av Joshua Jacksons karakter, Peter Bishop. Fringe var i ferd med å bli for komplisert til at serien kunne avrundes på en tilfredsstillende måte og ved å ta Peter ut av tidslinjen fjernet man også den ene konstanten som bandt historien og de parallelle universene sammen. Peter vender selvsagt tilbake i løpet av denne sesongen, men han har ingen forhistorie, ingen husker ham, og alle episoder sentrert rundt hans karakter har ikke skjedd. Slik nullstilles Fringe, men det betyr ikke at serien har blitt enklere. Regnestykkene går ikke alltid opp, og selv om det alternative universet elegant fjernes fra likningen blir vi som har fulgt serien snytt for tre sesonger med strålende, men muligens unødvendig oppbygging. Walter likner ikke lenger seg selv, Olivia virker veikere og Peter er nesten redusert til kun å være et narrativt grep. I løpet av sesongen vender gamle fiender tilbake, men de føles ikke lenger like truende og kontrollerende.

Det er mulig å følge denne sesongen som en kamp i kulissene. TV-selskapet bak serien, Fox er beryktet for sin utålmodighet med de mindre vellykkede, eller litt for rare seriene. Presset på skaperne av Fringe må derfor ha vært rimelig høyt, og noen valg måtte tas. Mot slutten av denne sesongen av Fringe introduseres det en hel episode som en teaser av sesong fem – et Fringe-team i en framtid der de mystiske Observatørene regjerer på diktatorisk vis. Dette er nok ikke bare myntet på seerne, men et innsalg til egen TV-kanal om hva som venter. Antagelig fungerte det for sesong fire blir ikke den siste sesongen av Fringe. Om grepet fungerte på fansen er likevel mer usikkert.

Blogg

FUS!

Dato

12. november 2012

Forfatter

Gunnar

Kategorier

Kultur, Tv

Merkelapper

alternativt, Anna Torv, Fringe, John Noble, Joshua Jackson, parallelt, science fiction, TV, TV-serie

Les mer

Forrige:
FUS!-snakk #1 15.11.2012

Neste:
Uskyld