Harry Potter & The Deathly Hallows Part II (2011)

I et par dager nå har jeg grublet voldsomt over hva jeg skal skrive her, for dette har på ingen måter vært en hvilkensomhelst film man bare kan plukke fra hverandre og analysere opp og i mente.

Harry Potter-filmene har vært noe helt spesielt, og dette siste kapittelet er på mange måter enden av en æra. Harry Potter har vært en del av mitt liv helt siden den første filmen kom og nergtok meg for – hjelpe meg – TI år siden, og for meg som ikke har lest noen av bøkene, har disse filmopplevelsene vært noe helt spesielt. Og med det skal jeg slutte å gå rundt grøten.

Jeg var svett i hendenen fra første sekund. Det siste avgjørende slaget mot Voldemort og hans følgere. Og hvem vinner?! David Yates er mannen som har regissert de siste filmene fra og med film nr 5, og er den som har hatt ansvaret for å vise oss hvordan kampens utvikling har påvirket filmenes aktører, spesielt våre kjære hovedaktører Harry, Ron og Hermione, noe han har klart på mesterlig vis. Filmene har blitt mer og mer voksne og mørkere, og i det siste kapittelet klarer Yates å gi filmen en stemning som er til å ta og føle på. På sett og vis kan man si at Yates siden film nr 5 har klart å lage én eneste lang sammenhengende film, og på samme tid vise oss den utviklingen som både omgivelser og karakterer går igjennom på en meget god måte. Måten han instruerer sine skuespillere på har fungert utmerket, og det er ikke til å stikke under en stol at det å ha samme regissør i fire filmer har bært frukter for trekløveret Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint, som samtlige har utviklet seg enormt som skuespillere gjennom disse siste filmene. Aller mest merkbart er dette på unge herr Radcliffe i rollen som Harry. Unggutten har fått fra å være nærmest stotrende, pinlig elendig til å være habil, voksen og GOD, og det skal man ikke kimse av!

Det siste kapittelet oser av sjel! Her får vi virkelig føle kampens hete tett inn på kroppen. Man blir bergtatt, man blir berørt, og man sitter der med en følelse av å være en del av det som skjer på skjermen. Og selv om man får servert en del klisjéer, sitter man likevel igjen med inntrykket at det er slik man skal avslutte en slik filmserie.

Jeg gråt. Mange ganger! Og ikke nødvendigvis fordi det som skjedde var så trist. I løpet av ti år har man fått et forhold til de fleste karakterene, og personlig var det som å ta farvel med gode venner! Samtlige aktører briljerer i sine roller, og i samspill med storslagne scener gjør denne filmen til en verdig avslutning på noe vi aldri kommer til å se maken til!

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.