Jakten på den Sorte Svane

Til alle neglbitende, tunnelsynte, anorektiske, hensynsløse, frigide, undertrykte perfeksjonister som kastet bort livene deres i jakten på mål som perfeksjon, makt eller rikdom; denne er til dere.

Darren Aronofsky vender tilbake til sine desperate mennesker som ødelegger seg selv i jakten, og denne gangen finner han balansen mellom delirium og menneskelighet, mellom teknisk virtuositet og grimete virkelighet. Black Swan er hans beste til nå, og en liten halvtime etterpå er det rett og slett fint lite å trekke.

Natalie Portman er perfekt plassertt som danser i New York-balletten som sliter med å få følelse i de perfekte bevegelsene sine – hun har i blant blitt beskyldt for akkurat dette. Kameraet følger henne i hele filmen fra brystet og opp; vi ser at hun er plaget, vi får vite hvorfor, vi forstår at det hun trenger ikke er noe hun er i stand til å ta til seg. Lenge før fjærene er hun allerede en svane; den hvite, uskyldige, tragiske. Filmen handler om jakten hennes på den Svarte Svanen, den andre delen av hovedrollen i Tsjaikovskis ballett, filmens MacGuffin.

Rundt henne glitrer det i fenglsende birolleprestasjoner; du vet du er i farlig territorium når Vincent Kassel (som lett hensynsløs instrukter med en viss svakhet for Prima Ballerinaer) framstår som den mest vatrede personligheten. Aller sjukest er Barbra Hershey som moren til vår heltinne. Sjelden har noen lansert klarere kandidatur til å ende opp utstoppet i vinduet på Bates’ Motel.

Argento og Cronenberg har blitt flittig nevnt når man skal beskrive Black Swan, og visst er det et snev av både Suspiria (den andre filmen som foregår i avsindig dansemiljø) og the Fly (den andre filmen som omhandler metamorfose) her, men både svanescenene og Portmans rollefigur (så anspent at man mistenker henne for kunne ta livet av seg ved å vri om sin egen nakke) minner meg aller mest om filmene til Shinya Tsukamoto. I filmen Tokyo Fist blir hovedpersonene så sinte at de simpelthen ekspoderer. Jeg ventet på noe lignende her.

Men slike avslutninger har Aronofsky gitt oss før. Denne gangen får vi en noe mer menneskelig variant, men neste gang ønsker jeg meg et par som leier hverandre leende inn i solnedgangen. Etter PI, Requiem for a Dream, Fountain, Wrestler og denne skylder han oss kanskje såpass?

Blogg

FUS!

Dato

23. februar 2011

Forfatter

fredut

Kategori

Film

Merkelapp

Aronofsky