Kate Bush: nå i farger og med lykkelig slutt?

Kate Bush var alltid en perfeksjonist, det var en av grunnene til at hun brukte stadig lengre tid på platene sine.

Det gikk bare måneder mellom the Kick Inside og Lionheart på slutten av søttitallet, men mellom de to forrige albumene hennes gikk det tolv år. Director’s Cut er hennes første prosjekt siden 2005, og er noe så sjeldent som en musikalsk remake. Hun har simplethen tatt låter fra platene the Red Shoes (1993) og the Sensual World (1989) og spilt dem inn på nytt, med nye tromme- og vokalspor. Tre av sangene har hun gjort om fra bunnen av.

Å jobbe på denne måẗen er uvanlig, de gangene artister forsøker noe liknende har det som regel vært rent økonomisk motivert. Men Kate Bush har aldri blitt beskyldt for kommerisalisme og jeg ser ingen grunn til å begynne nå. I følge Wikipedia var motivasjonen hennes dels teknisk (hun ville erstatte den litt glatte produksjonen med et varmere, mer analogt sound), men hun nærmet seg dette som en ny plate, ikke som en samling remikser.

Jeg er generelt positiv til gjenskapninger, remikser og coverversjoner i alle fasonger, så jeg nærmet meg dette prosjektet med skrekkblandet fryd. The Red Shoes regnes av mange som Bushs svakeste, men the Sensual World er etter min mening en av de aller fineste platene noen sinne. Ville hun, for første gang i sin over tretti år lange karriere, trå feil? La oss ta for oss låt for låt.

Flower of the Mountain, omskrivingen av tittelsporet fra Sensual World åpner plata, og må sies å være en skuffelse etter forsmaken vi fikk i våres. Det må imidlertid understrekes at dette er en av de fire fineste sangene jeg vet om, så den lar seg ikke forbedre i mine ører. Teksten er den opprinnelige, basert på utdrag fra James Joyces Ulysses, som Kate ikke greide å få tillatelse til å bruke i forrige omgang. Et av de svakere sporene alt i alt, men allerede her møter vi det viktigste ledemotivet på Director’s Cut. En ung kvinnes sanger tolket på nytt i en helt annen fase i livet.

The Song of Salomon viser hvorfor dette prosjektet er en god ide. En nydelig, sår sang om (som så mange av sporene på the Red Shoes) oppbrudd og adskillelse gjøres mer intim ved å fjerne studioglans og vektlegge det viktige: Stemmene (Kates og forunderlige Trio Bulgarkas).

Noe av det samme skjer med Lily, med tyngre bassgang, mer gitar og et nesten live-aktig lydbilde. Forsiktig kødding med vokalen gjør seg også. Fabelaktig takeoff mot slutten gir meg gåsehud for første gang. Hva har vi vel ikke gått glipp av ved at dama har holdt seg unna scenen.

Deeper Understanding var singel tidligere i år – en nesten profetisk sang om internettet lenge, lenge før vanlige mennesker kunne bruke det. Den hørtes alltid ut som om den var laget i 2011, det gjør den fortsatt. Man kan selvfølgelig diskutere om vocoder/autotunebruken gjør seg, men jeg liker det. Og også her kommer de største forandringene helt mot slutten.

Tittelsporet fra Red Shoes har aldri vært noen personlig favoritt, den funker best i kortfilmen hun laget til albumet. Nyversjonen er noe mer dynamisk, men den føles fortsatt litt overprodusert og underkomponert.

This Woman’s work er en sånn sang som man ikke kan forbedre, men her er det ikke noe igjen av originalen i det hele tatt. Sunget av den middelaldrende Kate over et forsiktig hvirvlende elpiano er den hjerteskjærende der den før var rørende, bitter der den var sensuell. Gud hvor gamle vi blir. Sakte men sikkert får vi mer og mer å angre på. Det er nesten ikke til å holde ut. Make it go away. Just make it go away now.

Moments of Pleasure følger på, og jeg undres om Kate har tenkt å forlate oss helt. Der hun før var lekende og flørtende er hun elegisk og tilbakeskuende. Pianokordene er mer åpne, jazza nesten – progresjonene er mer utfordrende. Og hver gang jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje musikalsk skjer det noe helt annet. Dette er et mesterverk, kulminasjonen av en karriere. Pianisten Kate Bush får ofte for liten oppmerksomhet. Men her er hun både Keith Jarrett, . Det føles underlig at hun fortsatt har med tekstlinjene der hun synger til mennen hun kunne se rundt seg i studioet i 1994, men så kommer det. Den siste linjen: “Hey Michael, do you really love me?” etterfølges med en ny.

Litt forsiktig: “Did you really love me?”

Never Be Mine er et av de minst minneverdige sporene på Sensual world, og jeg har ikke helt fått tørket tårene etter de to forrige ennå, så jeg får nøye meg med å si at den er en aning mer soula og ellers la den passere i stillhet.

I the Top of the City framheves kontrastene mellom det forsiktige og det elektriske. Det er rart hvor mye litt forsiktig skruing kan forandre en sang. Sangen blir etter mitt syn mer spennende, men mindre følelsesmessig engasjerende. Dette er den første sangen på Director’s Cut som er mindre intim en originalen. Jeg hadde trengt denne etter Moments of Pleasure, så hvis du hører på plata på Spotify eller Wimp kan du med fordel la denne og Never Be Mine bytte plass.

Jeg får gåsehud igjen når And so is Love brått er forvandlet fra sår ballade. Voksne Kate kan også forføre lytteren grundig når hun går inn for det. Hvis jeg noen gang skal ha et mentalt sammenbrudd og begynne å stalke noen blir det nok henne jeg må sende forvirrede kjærlighetsbrev til. Ellers er dette så og si originalen, litt ned i tempo og toneart.

Og så er det nesten slutt, bortsett fra en snodig versjon av Rubberband Girl som høres ut som Stones. Vokalsporet høres halvferdig ut, og kanskje var det det. Kanskje var det akkurat slik hun laget melodien, og det lille av teksten som er hørbart. Kanskje lurer hun oss bare til å tro akkurat det. Tipper det uansett var ganske terapeutisk å slippe denne fri i denne versjonen når man er notorisk for å finslipe edelsteinene sine i tiår. Men dette er nesten tullball.

Så Director’s Cut som prosjekt er absolutt meningsfylt. Mange steder er dette det flotteste noen produserer i 2011. Men har du ikke et intenst forhold til originalene (det er jo snart en generasjon siden de kom, vi begynner som nevnt å bli riktig gamle) bør du nesten få det først. Eller du kan lytte denne plata fullstendig i fillebiter og så gå tilbake til kilden for å oppleve en enda mer sexy, men kanskje ikke fullt så moden kunstner.

Kate Bush har varslet at hun har en plate med helt nytt materiale som er “nesten ferdig”.

Director’s Cut på Spotify

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

16. mai 2011

Forfatter

fredut

Kategori

Musikk

Merkelapper

kate, plateanmeldelse, remiks