Lille stjerne

I 1920 fant misjonæren J.A.L.Singh to barn i jungelen i India, nær en liten landsby. De ble funnet sammen med noen ulvevalper, og hadde tidligere blitt sett sammen med voksne ulver.

Det var to jenter, de var uflidde, uten språk utover uartikulert hyling, gikk på alle fire, og oppførte seg mer eller mindre som dyr. De fikk navnene Amala og Kamala, og Singh tok dem til seg i barnehjemmet han drev. Amala antok man var ca halvannet år gammel, mend Kamala var rundt åtte. Amala døde etter et års tid, men Kamala fikk leve frem til 1929. Hun brukte lang tid på å lære seg å gå oppreist og snakke. Vokabularet hennes var aldri på mer enn rundt femti ord.

Eller sånn er i hvert fall myten. Det ble senere sådd tvil om sannhetsgehalten her. Singh skrev bok om barna, og hevdet at han hadde funnet dem selv i et ulvehi, men eldre avisutklipp skal vise at hans første versjon var at barna ble overlatt ham av noen andre. Mitt tips er at barna var født med en eller annen psykisk eller fysisk utviklingshemming, gikk for lut og kaldt vann, helt til de ble overlatt Singh. Eventuelt forlatt i skogen, funnet av noen andre og overlatt Singh, men det blir bare spekulasjoner så klart. Uansett er det nok tvilsomt om Amala og Kamala ble oppfostret av ulver, selv om det er en god historie.

En annen historie er fra min tid i pleie og omsorg, om det psykisk utviklingshemmede barnet født i en annen del av verden, der slikt er langt mer skamfullt enn det er i Norge i dag. Hun ble holdt innesperret og skjult. Når hun kom til Norge som tenåring hadde hun ikke språk, snerret når hun ble sint, og oppførte seg i det hele tatt temmelig dyrisk.

Den historien er ikke god.

Også har vi selvfølgelig historier som den om Natascha Kampusch, Fritzl-saken, overfallsvoldtekter, menn som dreper sine partnere, og et samfunn der unge jenter slanker seg, fettsuger seg, skjærer seg, og har det temmelig pøkk. Spranget fra ulvebarna i India og hit er kanskje ikke så stort?

Eller er det det? Uansett er disse historiene et passende bakteppe for lesing av John Ajvide Lindquists bok Lille Stjerne. Nok en fulltreffer fra det som må være skandinavias beste forteller nå for tiden. Hvis du har tenkt å lese boka bør du stoppe nå, for her kommer det spoilere så det holder.

Den avdankede og noe perifere svensktoppmusikeren Lennart er på tur i skogen for å plukke sopp da han finner et lite barn, en baby. Hun er lagt i en plastpose og begravet, men ikke så dypt. Litt av plastikken stikker opp, Lennart graver, finner gull, og tar med seg barnet hjem til sin akkurat nøyaktig like avdankede og perifere svensktoppkone. Lennart har absolutt gehør, og oppdager umiddelbart at det lille barnet, den lille jenta, er usedvanlig musikalsk. Så i stedet for å gå til politiet, legge barnet i en kurv på trappen til barnevernet, eller noe annet fornuftig, bestemmer Lennart seg for å beholde henne. Og dette musikalske vidunderbarnet skal ikke besudles av all den andre dritten i samfunnet. Han lager et rom til henne i kjelleren, og holder henne skjult der nede i årevis. For å hindre at hun går ut og blir oppdaget drar Lennart en drøy historie om at de voksne, de store der ute, spiser barn. De vil spise henne om de får øye på henne. De eneste som vil ta seg av henne er Lennart og hans kuede kone. Det stakkars barnet er skrekkslagent.

Den eneste som oppdager hemmeligheten om barnet i kjelleren er Lennarts mislykkede taper av en sønn, Jerry. Det er han som gir henne navnet Theres, og selv om Jerry ikke akkurat er mors beste barn, så utvikler han noen kjærlige følelser for sin nye søster. Jerry spiller gitar, Theres synger, og tiden går. Theres utvikler seg til et merkelig lite barn, og etterhvert ender dette familielivet med at hun dreper sine fosterforeldre og parterer dem der i kjelleren.

Og så er det altså noen anmeldere som mener at Lindquist denne gangen har tatt et par steg vekk fra skrekksjangeren. Har de egentlig lest boka?!?

Jerry blir mistenkt for drapet, men har vanntett alibi. Han klarer å gjemme unna Theres, de stikker til Stockholm og installerer seg i en leilighet der. Og omtrent der ender første del av denne historien.

I del to møter vi Teresa. Hun er litt mer normal enn Theres, men hun er ikke normal nok. Litt for tykk, litt for rar, hun passer ikke inn. Om hun ikke direkte mobbes, så blir hun for en stor del ignorert. Hun har snev av angst, og føler seg i grunnen ganske utenfor. Etterhvert oppdager hun den vakre verdenen der ute på internettet, hun lager seg flere profiler og finner en viss glede i å opptre som troll på diverse nettforum. Unntaket er et forum for folk som er opptatt av ulver, der hun forsvarer ulvens rett til å leve med det hun har av virtuelle nebb og klør. Og en dag oppdager hun et poesiforum der ei jente som kaller seg Bim skriver noen merkelige dikt som Teresa kjenner seg merkelig igjen i.

Og omtrent samtidig dukker det opp en ung og vakker jente i Idol som synger seg rett inn i sjela til Teresa, selv om hun ryker ut i første utslagningsrunde etter å ha sunget Nothin’ compares 2 u så likt originalen at dommerene måtte påpeke at dette ikke var Sikte mot stjernene, men altså en jakt på Sveriges neste idol, og hun kom vel ikke akkurat ut av skjermen, gjorde hun vel? På nettet er det mange som uttaler seg negativt om den unge jentas fremtoning, men Teresa kaster seg inn i debatten, forsvarer henne som best hun kan, og får etterhvert flere med seg som også ble berørt av hennes sang. Plutselig dumper det en mail ned i innboksen til Teresa fra idolet selv, der hun takker for støtten i et enkelt og direkte språk, helt uten tegnsetting.

Selvfølgelig er det Theres som er artisten, hun er også identisk med Bim fra poesiforumet, og ganske fort utvikler det seg et vennskap mellom Theres og Teresa.

Nå kjenner jeg at jeg er lei av å skrive handlingssammendrag, og da gjetter jeg på at dere begynner å bli lei av å lese det også, så la oss hoppe fort over resten. Theres og Teresa leker seg med musikk, Theres synger, Teresa skriver tekstene, en video lages som blir et internettfenomen, og vi introduseres for den sleske musikkprodusenten Max Hansen, som har en stor apetitt for unge jenter. I hvert fall helt til han møter T&T. Det viser seg at musikken til jentene slår spesielt godt an hos jenter som er litt på utsiden, slik jo både Theres og Teresa er, og etterhvert samler det seg en gruppe rundt dem, 14 unge jenter som pleier å møtes utenfor ulveinnhengningen i dyreparken på Skansen. Denne gruppa blir en slags folkhemutgave av kulten rundt Charles Manson, det ene tar det andre, og boka kulminerer med et meningsløst blodbad. Mens Theres synger Thank You for the Music på Allsang på Skansen går resten av gruppa berserk blant publikum med hammere, forskjærskniver og drill.

Men dette er altså ikke skrekk, åneida…

Åjoda. Dette er ikke noe steg bort fra skrekksjangeren for Lindquist. Tvert i mot, fraværet av vampyrer, zombier og spøkelser gjør det bare mer skummelt,mer skrekkelig, for her utføres det skrekkelige av vanlige mennesker som meg og deg. Og vi forstår dem. Greit, vi synes kanskje de går litt for langt i sitt opprør, men dog, det er Theres og Teresa vi heier på. Resten av verden er jo ond. De store er jo ute etter å knekke oss. De vil kanskje ikke spise oss, men er det noe bedre å bli knust, etterlatt i denne kjipe verdenen vi lever i, tvunget til å bli som alle de andre? Hadde det ikke vært bedre om de hadde spist oss? Er det ikke bedre å bryte løs, løpe med ulvene? Et siste hyl mot månen?

Det er vanskelig å vurdere bøkene til Lindquist opp mot hverandre. Hvem er best? La den rette komme inn hadde overraskelsesmomentet, Håndtering av udøde var original, hadde den beste beskrivelsen av sorg over et barns død jeg har lest, men hadde en litt utilfredsstillende slutt. Menneskehavn hadde litt av alt, og humor i tillegg. Lille stjerne føyer seg pent inn i rekka her. Vennskapet mellom Theres og Teresa er historien om Eli og Oskar fra La den rette komme inn på nytt, og det er så fint og troverdig beskrevet at det blir lett å glemme at det som beskrives faktisk er en tragedie. Theres er vokst opp i en kjeller, henne er det ikke håp for, men Teresa er ikke så langt ute å kjøre, hun har en familie som bryr seg om henne. Hun har ikke mange venner utenom Theres, men hun har en, og det er i mange tilfeller nok. Når hun bryter sammen får hun adekvat hjelp og medisiner. Allikevel er det Theres hun velger. Theres, galskapen, utenforskapet, vold, drap og et liv uten noen fremtid. Det er hinsides enhver fornuft.

Og allikevel forstår vi henne.

Lindquist er rett og slett en mester i å beskrive utenforskapet. Han er på outsiderens side hele veien, og som i de andre bøkene hans så har også Lille stjerne en undertone som ligger og dirrer et eller annet sted midt i mellom sorg og melankoli. Mange vil sikkert la seg frastøte av volden her, det er ikke veldig mye av den, men den gjør inntrykk for å si det slik. Noen vil kanskje se dette som en slags feministisk historie om jentene som har fått nok, bestemmer seg for å gjøre noe med saken, og drar til skikkelig for å bli hørt. Teresa skriver et brev til avisene før massakren på Skansen som kan tolkes i den retning, men etterpå reflekterer hun over at brevet er en løgn. Egentlig er det ingen dypere mening bak at de gjør som de gjør, eller i hvert fall ingen i retningen av at jentene endelig gjør opprør på vegne av sitt kjønn.

Med andre ord er dette vel blåst fra Lindquist igjen. Etter å ha lestMenneskehavn skrev jeg noe om at der jeg under lesningen av de to første bøkene hans satt med en følelse av at disse historiene sprengte seg ut, var noe som bare måtte fortelles, mens Menneskehavn ikke var like brennende intens, og bar mer preg av å være godt funnet på enn noe som på død og liv måtte ut. I noen sekvenser har jeg samme følelsen her, men ikke hele tiden. Særlig opplever jeg at Teresa ofte sprenger seg ut av sidene, like intenst brennende som det Oskar gjorde. Så er de da også to beslektede sjeler, og Ajvide Lindquist alter ego.

Og så var det på tide at noen tok et ansvar og fikk gjort noe med de jævla allsangprogrammene. Selv om det bare er i fiksjonen.

Heldigvis.