Mørk bomtur

Jeg må tilstå at jeg ikke er noen stor kjenner av klassisk amerikansk film noir. En og annen film har jeg naturligvis sett, og jeg har lyst til å se mer, men i en debatt om hvilken film som er den aller beste innenfor denne sjangeren, så er jeg ikke kvalifisert til å ha en mening.

En av dem som gjerne nevnes i slike debatter er Double Indemnity, mens filmen jeg så i går, Detour ikke er i nærheten av å nå opp. Hvilket det ikke er så mye å si på, førstnevnte har bedre skuespillere, en bedre historie, og mye høyere produksjonsstandard.

Allikevel tror jeg nok jeg kommer til å huske Detour lenge etter at jeg har glemt hva Double Indemnity egentlig handlet om.

I Detour møter vi nattklubbpianisten Al Roberts. Han er en litt stakkarslig type, gjennom voiceover forteller han sin historie, en historie om kjærlighet, uflaks, drap og farene ved haiking. Han jobber på en sliten nattklubb i New York. Sue synger i samme band, varme følelser oppstår, og de har til og med en egen sang: I Can’t Believe You Fell in Love With Me. Al vil gifte seg, men Sue vil til Hollywood for å bli stjerne. Hun drar, Al fortsetter å spille piano på nattklubben, men livet er møkk. En dag får han ti dollar i tips av en gjest, og det blir et slags vendepunkt, han blir ikke noe lykkelig av det generøse tipset, det er jo bare et stykke papir med fullt av bakterier på seg.

Så vår venn selger alt han eier, men har allikevel ikke annet i lomma enn småpenger når han gir seg veien i vold, i et forsøk på å haike til Hollywood for å gjenforenes med sin kjære Sue. Det blir en mørk bomtur.

Han plukkes opp av en jovial kar med lommene fulle av penger. Han har noen stygge kloremerker på den ene hånden etter å ha plukket opp en kvinnelig haiker tidligere på dagen, og han forteller en historie om hvordan han rømte hjemmefra etter å ha stukket ut øyet på en kamerat etter en duell med gamle antikke sabler. Han har ikke vært hjemme siden. Trist historie. Etterhvert blir det Als tur til å kjøre, og mens han kjører finner den joviale karen det for godt å stryke med i passasjersetet.

Hva skulle jeg gjøre, spør Al oss, politiet ville aldri tro på meg uansett, de ville beskyldt meg for mord. Typisk min uflaks.

Så Al gjemmer liket, stjeler klærne, pengene, bilen og identiteten til den før så joviale karen. Han kjører i vei mot California, men tar han noe lærdom av dette? Neida, ved første anledning plukker han opp en kvinnelig haiker. Ikke lurt. Damen viser seg å være et skikkelig rivjern, og dessuten samme dama som lagde kloremerker på fyren som nå ligger død et eller annet sted langs veien. Hun antar at Al har tatt livet av fyren, og truer med å gå til politiet. Al gir henne alle pengene han tok for å få henne til å holde kjeft, og de blir enige om å holde følge frem til California, der de skal selge bilen før deres veier skilles.

Men så leser dama i avisa at faren til den joviale karen som ligger død et eller annet sted langs veien ligger for døden, og dessuten er steinrik. Hun legger en plan der Al skal dukke opp som den fortapte sønn og kreve arven. Al er ikke så hissig, men han er lett å lede, så dermed blir det til at de installerer seg i en leilighet der de krangler og drikker og venter på at gamlingen skal stryke med slik at de kan iverksette planen.

Men slik skal det ikke gå, for ved en inkurie så har Al plutselig et lik til å bekymre seg over. Et uhell ja, han mente ikke å drepe, men politiet vil da ikke tro på ham, typisk hans jævla uflaks. Fate, for some mysterious force, can put the finger on you or me, for no good reason at all.

Og det er det hele. Ikke så veldig spissfindig kanskje, og hadde filmen vært laget i dag hadde vi aldri godtatt at Al ikke skjønte at noen ville kunne fastslå dødsårsaken til den joviale karen som dør mens Al kjører. Men Detour ble laget i 1945, så la gå. Det andre uheldige dødsfallet er også noe tvilsomt, om man tar filmen for en “vanlig” historie som forteller det som skjer fra a til å, så er dette rett og slett litt for teit. For enkelt, uten egentlig mål eller mening.

Nei, den eneste måten denne filmen får noen mening er om vi begynner å stille spørsmål ved historien Al forteller oss. Er det virkelig sant? Lyver han for oss? Lyver han for seg selv? Døde virkelig Mr. Jovial av seg selv mens Al kjørte, eller tok han faktisk livet av ham? Hva med drapet, uhellet som etterlater den kvinnelige haikeren med en telefonledning rundt halsen, foregikk det egentlig slik Al viser/forteller oss det, eller drepte han henne med overlegg?

Noe svar får vi ikke, men min teori er altså at Al er skyldig som bare det. Han drepte dem begge, og lyver så det renner av ham om det. Om han så virkelig tror på sin egen historie får psykologene avgjøre, men jeg tror ikke på ham.

Detour ble spilt inn på seks dager, den er skikkelig billig, men regissør Edgar G.Ulmer visste hva han drev med. Selv om filmen ikke er noe mesterstykke på noe vis, så gjør den inntrykk. Jeg kommer til å huske den lenge, mest på grunn av det jagede ansiktsuttrykket til Tom Neal i rollen som Al Roberts, men også fordi den har en litt guffen stemning, og faktisk er ganske spennende.

Filmen er tilgjengelig gratis flere steder på nettet, blant annet på YouTube, det finnes verre måter å slå hjel en time og syv minutter på.

Blogg

FUS!

Dato

23. april 2011

Forfatter

Hjorthen

Kategori

Film

Merkelapper

1945, detour, double indemnity, edgar g ulmert, film noir