Og veien bare går og går. Og går. Når den først begynner

Jeg er mer glad i Tolkien, og i Peter Jackson enn de fleste. For noen år siden skrev jeg denne posten om Fellowship of the Ring, for eksempel.

Men det er jo slik alle anmeldelser av THE HOBBIT: AN UNEXPECTED JOURNEY har begynt, så jeg skal forsøke å nærme meg den fra en annen kant.

Det er en vanskelig kunst å anmelde filmer man har lest så mange anmeldelser av, særlig når de er rimelig samstemte:

  1. Det er deilig å være tilbake i Midgard.
  2. Hobbiten del en er jævlig lang.
  3. Gollum er kul.
  4. 48fps er litt distraherende.

Alt dette stemmer. Jeg hadde klump i halsen da Bilbo satte seg ned for å skrive: «In a hole in the ground there lived a hobbit..» Jeg klødde både her og der da tre kvarter var gått og følget FORTSATT ikke hadde kommet seg ut fra Lommekroken, filmen føles (som mange har påpekt) som en extended director’s cut av en extended director’s cut. Jeg lo veldig høyt da Gollum gikk enda et skritt nærmere klinisk schizofreni i gåtesekvensen (ja, det er riktig som alle sier at dette er filmens høydepunkt). Jeg mistet pusten hver gang noen skulle til å falle utfor et eller annet i 3d, noe det var litt for mye av etter min mening. Jeg tror 48fps-formatet har en fremtid, kanskje uten 3D?

Det største ankepunktet jeg har er at den fysiske tyngden – så veldig til stede i Ringenes Herre del en og to – nå er nesten helt borte. Sekvensen i tussehulen er irriterende, mest minner det meg om samlebåndsekvensen i Star Wars episode 2. Peter Jackson må være gladere enn de fleste i å sette opp dominobrikker; det er ikke nok å falle utfor et stup, man må alltid falle fra en platform til en platform gjennom et hull og ned i hodet på noen som allerede har landet. På dette området må vår ikke lenger så trinne Kiwi-venn ta seg selv grundig i nakken. Når man kunstnerisk begynner å ligne George Lucas (om enn aldri så lite) er det fare på ferde. Det er ikke hvor langt man faller som skaper den dramatiske spenningen, det er hvordan personene farges av det. Det er mye mer spennende å se John McLane falle ned åtte trappetrinn enn å se en haug med dverger falle hundrevis av meter. Jackson graver seg dypere ned i denne bjørnegraven for hver film han lager; I Return of the King var det Legolas som sørfet på Ollifanter, I King Kong var det etter manges mening hele filmen (selv om jeg har gått langt i å forsvare den), i Hobbiten er det samtlige klimaktiske scener. Sånt blir det ikke klassikere av.Noe handler om 3d og større mengder digitale effekter, men mest av alt handler det om kunstneriske valg.Hobbiten lever hver gang rollefigurene er i fokus og dør litt hver gang fokus er på tivoliaction. 12 dverger og en hobbit oppi et tre er nok, man TRENGER ikke plassere treet på kanten av et stup hver gang.

Et annet treffpunkt mellom denne og Lucas’ siste trilogi er behovet for å skvise inn frampek ved hver eneste anledning. Dette er roten til mange av filmens problemer; lengden, mengden eksposisjon og behovet for den treige starten. Hver scene Jackson legger til som forteller DENNE historien (Prologen i Dale/Erebor, fortellingen om hvordan Thorin fikk navnet Eikenskjold) fungerer like godt som noe Tolkien har med i boka. Hver scene som skal fortelle de som ikke visste det at Dette Er Prologen Til Ringenes Herre (Scenene med Frodo, Møtet mellom Elrond, Gandalf, Sarumann og Galadriel, det voldsomme fokuset på ringen i Gollum-sekvensen) knaker i sammenføyningene. Noen hevder at møtet mellom Midgards tungvektere er et av filmens høydepunkt, jeg er av motsatt oppfatning. Den har minimalt i denne filmen å gjøre; Galadriel burde holdt seg i Lothlorien og Christopher Lee gjør ikke stort annet enn å syte over Radagasts den brunes soppinntak. Jeg likte Radagast og måten Myrkskog blir.. eh.. myrk på, men for de som ikke har lest boka blir det aldri forklart hva dette har med drager, dverger og hobbiter å gjøre. Alt dette burde vært plassert i begynnelsen av del to.

Så er dette en katastrofe? Langt i fra. Men Hobbiten måles mot en blockbustertrilogi uten kunstnerisk sidestykke i filmhistorien. Målt mot alt annet enn Avengers og Batman i sin vektklasse i år holder den i hundre. Historien i bunnen er solid nok. Den litt lettere tonen fungerer godt når ikke stilen fra de mørkere Ringenes Herre-trilogien trenger seg på. Dvergene er flotte karakterer; tøysete nok til å synge en sang om å knuse porselen, tragiske i sin landflyktighet. Scenen med trollene er herlig, mye annet like så. Martin Freeman er perfekt småborgerlig som Bilbo. Musikken er like god som tidligere, de nye temaene er like vakre som de gamle.

Dortsettelsen blir spennende. Film en bringer oss ganske nøyaktig halvveis i boka. Klimakset kommer ikke Jackson til å rote til. Denne trilogien står og faller på del to, the Desolation of Smaug. Er klønete titler enda en ting Jackson har lært fra Lucas?

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

17. desember 2012

Forfatter

fredut

Kategori

Film

Merkelapper

anmeldelse, hobbiter, jackson, tolkien