Om å gi seg på topp, eller: dverger på marmorkjempenes skuldre

Mitt første innlegg her på FUS! er noe så uoriginalt som et musikktips. Når både skrivelysten og kanskje også skriveevnen har vært uten trening i nesten to år er det et trygt sted å begynne.

De beste gir seg når de er best. Før de blir en dårlig parodi på seg selv.

De aller fleste skjønner dessverre ikke alltid når det er for seint, og ender opp med å tilsøle alt de har gjort.

Det walisiske bandet Young Marble Giants har til nå hørt til i den første kategorien. De eksisterte kun i en liten periode i musikkhistorien, nærmere bestemt fra 1978 til 1980. De rakk akkurat å gi ut en skive og bli et av de mer finurlige størrelsene innenfor de enda mer finurlige genrene post-punk og new wave, før musikalske forskjeller splittet bandet. Nå er ikke Young Marble Giants så lett å plassere i de nevnte genrene heller, i hvert fall ikke musikalsk, for de hadde langt bedre popteft enn noen av sine samtidige og til dels også etterkommere. Det nye med deres musikk var dens ganske så minimalistiske utgangspunkt rundt vokalist Alison Statton nøytrale, men likevel kjølig insisterende vokal. Brødrene Stuart (gitar) og Philip Moxham (bass) leverte hakkete, men neddempete riff, enkelte ganger med et elektrisk orgel som hentet fra sleivete og tullete easy listeninglåter. Dette forhindret ikke musikken fra å være funky, nynnbar og nyskapende. Det låt nemlig helt ulikt noe annet på den tiden, og antagelig både før og etter også. Av inspirasjonskilder nevnes ofte Velvet Underground, David Bowie, Can og Kraftwerk, men artister som Young Marble Giants igjen inspirerte må også sies å være imponerende. Blant annet Kurt Cobain og Peter Buck har vært store fans av bandet, og mye av grungen står nok i direkte gjeld til Young Marble Giants. Min inngang til bandet kom via årets fortjente vinnere av Mercuryprisen, The xx som ofte sammenliknes med Young Marble Giants.

Young Marble Giants’ eneste plate Colossal Youth(Spotify) er en klassiker fra begynnelse til slutt. Det finnes ikke et svakt spor på platen, men om man vil ha en representativ låt vil jeg anbefale Credit In A Straight World(Spotify) som en lettfattelig introduksjon. Colossal Youth har jeg hørt jevnt og trutt på i snart ett år og jeg er fortsatt ikke lei. Den er enkel, men unik og aldri kjedelig.

De tre medlemmene i Young Marble Giants gikk videre i forskjellige retninger etter bruddet, men om de begynte med jazz eller dub reggae så ble det aldri så vellykket som i de to-tre årene de holdt sammen.

De siste par årene har bandet opptrådd så vidt sammen igjen, og spilte bl.a. hele Colossal Youth-albumet på den innflytelsesrike festivalen All Tomorrow’s Parties i fjor. Det snakkes om en gjenforening og nye låter, men lite har så langt tydd på at dette er mer enn snakk.

Alt for ofte er det de som aldri gir seg vi legger merke til. Heldigvis finnes det artister og band i musikkhistorien som aldri kommer til å ødelegge for seg selv. Young Marble Giants er nok en av disse.

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

8. november 2010

Forfatter

Gunnar

Kategori

Musikk

Merkelapper

anbefaling, band, musikktips, new wave, post-punk, Young Marble Giants