Orkanger av Johan B.Mjønes

Mobbing og vonde barndommer går aldri av moten. Det er åpenbart en tørst i folket etter å lese om disse vonde barndommene, og så lenge folk vil ha det, så vil det finnes folk som er interessert i å skrive om det.

Så er det vel også sånn at det knapt finnes noen som ikke en eller annen gang i barndommen har følt seg litt på utsiden, litt utilpass, litt misforstått, og dermed så er det ikke så vanskelig å dikte opp en uheldig skjebne rundt dette. Ukebladene og avisene har gitt oss slike historier i tonnevis, men andre har høyere litterære ambisjoner enn å levere blå klisjefylte samtaler i natten.

Uten at det er noen garanti for at det blir bra litteratur av det.

Johan Blichfeldt Mjønes Orkanger er en forbilledlig kort liten roman, som tar utgangspunkt i en mobbehistorie. Børge mobber Terje. Hvorfor får vi aldri egentlig vite, men sånn er det altså. Terje blir mobbet av Børge, og gjennom hele boka bytter de to på å være forteller. Børge-Terje-Børge-Terje i en evig syklus.

Ja, ikke evig da, men i hvert fall i 158 sider.

Men dette er ikke bare en ulykkelig barndomsskildring. Boka er delt i tre, der barndommen og mobbeopplevelsene danner grunnlaget for det som skjer senere. I del to har den mobbede Terje vendt hjem til Orkanger som nyutdannet psykolog. Han har tatt sin kones etternavn, og ingen kjenner ham igjen. I hvert fall ikke i starten. En av hans første oppgaver blir å levere en sakkyndig rapport om Børges omsorgsevner i en barnefordelingssak etter skilsmisse. Terje burde selvfølgelig erklære seg inhabil, men ser i stedet dette som en mulighet, ikke for hevn, men for å avsløre Børge som den store manipulator. Hvem andre enn Terje, som har fått føle på kroppen hvordan Børge kan være, skal ellers redde den lille datteren hans?

Og i del tre så møtes så Børge og Terje igjen som gamle menn med lite annet enn døden å se frem til.

I tillegg til dette så er det en kjedelig prolog om jordas hevninger og senkninger siden istiden, eller hva det nå var for noe, antagelig et forsøk på å gjøre Børge og Terjes historie til en del av naturkreftene, noe skjebnebestemt kanskje, noe som ikke kan forandres, hva vet jeg. Jeg syntes ikke det var spesielt vellykket.

Jeg er i det hele tatt ikke så sikker på hvor vellykket jeg synes denne boka er. Jeg liker grepet med å bytte perspektiv på mobber og offer. Jeg synes det er noen fine anslag her og der. Særlig del to synes jeg er interessant, hvordan psykologen Terje tolker samspillet mellom en far og hans datter basert på forhåndsinformasjonen han sitter inne med. Jeg er ikke like imponert av den første delen. Vi får aldri vite hva det egentlig er som gjør at Terje mobbes. Forfatteren mener kanskje at det er tilfeldig hvem som blir mobber og hvem som blir offer, men det er det neppe, jeg ville gjerne kommet lenger innpå både Terje og Børge for å finne ut hva som gjør at de blir plageånd og offer. Dette er, etter min mening, bokas største svakhet. Jeg klarer egentlig aldri å bry meg om hovedpersonene. Jeg finner dem ikke en gang særlig interessante.

Og del tre blir lite annet enn et antiklimaks.

Nå ble dette en ganske lunken anmeldelse, det betyr ikke at jeg vil avbefale boka. Den er ikke mislykket, den tar opp viktige temaer, og det kan godt hende den får deg til å tenke litt om både det ene og det andre. Min største innvending er egentlig at boka aldri blir så bra som den kunne ha vært?

Bokelskerinnen har intervjuet Mjønes her

Fædrelandsvennen kaster terningen til seks her

Susanne Christensen anmelder boka her

Og Bloggurat har flere poster om Mjønes her

Blogg

FUS!

Dato

21. november 2010

Forfatter

Hjorthen

Kategori

Litteratur

Merkelapper

johan mjønes, litteratur, mobbing, orkanger