Paradise Lost: Robinson 2010

Da jeg gikk på Videregående skole og fortsatt bodde hjemme hos mamma var jeg som regel hjemme i tretiden. Da var det å slå på TV og stelle seg noen brødskiver.

Slik ble French open et sikkert tegn på at sommerferien nærmet seg. Og slik kom jeg en gang over et program på svensk TV om noen folk som måtte klare forskjellige oppdrag på en øy i Stillehavet. Programmet het Robinson, og dette er utrolig nok nå snart tjue år siden. Dette er vel så vidt jeg vet også grunnen til at programmet ikke heter Survivor i Skandinavia.

I år har jeg gjort et semiseriøst forsøk på å se Robinson, fordi Tone (som helt sikkert føkker deg opp på det groveste hvis du kaller henne Robinson-Tone) som er med vokste opp borti gata fra der jeg oppdaget den svenske versjonen. Jeg tror det er dette som forklarer minst 70% av seertallet til norske realityserier som har hatt mer enn en sesong. Henda i været alle dere som ikke kjenner en eller annen som har drukket øl med noen som luftet bikkja til svogeren til han som rota med Anne-Mona fra første sesong av Big Brother på en klassefest en gang på nittitallet. Ingen? Ingen i det hele tatt?

Jeg er ikke typen til å påstå at alt var bedre før. Det er svært lite som var bedre før. Men akkurat Robinson var bedre før.

I Nittitallets svenske Robinson lå alt fokus på konkurransene; serien var blottet for intrigene og baksnakkeriene som preget de mest populære sesongene av den norske utgaven. Men selv disse årene (som jeg må innrømme at jeg ikke fulgte overhodet) var sikkert spennende for de som liker slikt. Årets utgave er derimot mislykket for alle som ikke kjenner en av deltakerne. Tida har reist fra Robinson.

Det hele preges av at 99% av deltakerne har en spillteoretisk tilnærming til opplegget som dreper all spontanitet. Ingen ser ut til å bry seg en døyt om at de er på sitt livs eventyr (i hvert fall noen av dem, Tone har vel ettersom jeg har skjønt vært ute en vinterdag eller to før) på et øyparadis på den andre siden av kloden. Mesteparten av tiden brukes tilsynelatende til å løpe rundt og danne såkalte “allianser” med andre deltakere, og å gjøre taktiske avveininger (til kamera) om hvem man skal være sammen med og ikke.

Dette var sikkert spennende for de som var med på det, men for seeren blir dette omtrent like engasjerende som å se på et litt tregt sjakkparti mellom amatører som i beste fall framstår som lett usympatiske, i verste fall (som hun fra Porsgrunn som jeg allerede har glemt hva heter, visstnok et bra menneske i det virkelige livet hun også) som fullstendig psykotiske. Det er ikke underholdende, det er ikke spesielt spennende, det er ikke en gang stygt nok til å være fascinerende. De greide ikke en gang å lage noe god sosialpornografi av den livsfarlige sykdommen noen i crewet fikk!

Og i tillegg er reglene uklare. De utallige oppdelingene og samlingene etter bosted og kjønn og sjelevenner og hva det nå var er sikkert en påkjenning for deltakerne, men på meg virker det som desperasjon: ikke kan vi vise dem nakne (selv om det vises så mye bading som man tror man kan slippe unna med), ikke drikker de seg fulle, ikke ligger de med hverandre, så noe må man jo finne på. Dessuten kan man jo bruke Nord/Sør-greia og lage en ganske fet singel med rapperne på labelen til Christer Falck, sannsynligvis det beste som kommer ut av hele greia.

Og når Falck (som er seriens klart mest karismatiske skjermkarakter, det er i seg selv et tegn på at det går på stumpene) forsøker å late som han er sint på deltakerne fordi de bryter de latterlig diffuse reglene hans er det ikke bare deltakerne som har vanskelig for å se logikken. De spilte jo bare for å vinne…

Årets Robinson er mislykket i alle ledd. Jeg håper Tone vinner. Så håper jeg at ingen jeg liker like godt melder seg på noe lignende igjen. Nok.

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

13. november 2010

Forfatter

fredut

Kategorier

Kultur, Tv

Merkelapper

reality, robinson, skrot