The House of the Devil

Okay, la oss ta en titt på ingrediensene her. Vi har en ung og sympatisk jente i hovedrollen. Førsteårs collegestudent med håpløs romkamerat så møter vi henne første gangen i det hun er på visning på en leilighet utenfor collegeområdet.

Hun får leiligheten til tross for at hun ikke har penger til depositumet, og virker ikke megleren litt vel hissig på å få leid ut leiligheten? Her lukter det ugler i mosen, og vi tror med en gang at hun nå skal flytte inn i det djevelske huset tittelen på filmen lover oss.

Men der går vi i fella. Den nye leiligheten er bare med for å vise oss at den unge sympatiske jenta trenger penger, og det fort, for selv om hun slipper depositumet, så må hun betale første husleia innen mandag. 300 dollar som hun ikke helt vet hvordan hun skal skaffe.

Løsningen blir en godt betalt jobb som barnevakt i et stort gammelt hus i utkanten av byen. Og her er det virkelig ugler i mosen. Når hun omsider kommer seg ut til dette huset, så viser de seg at det ikke er et barn hun skal passe på, men moren til han som har ansatt henne. Han går med på å betale henne firehundre dollar for jobben, og hun takker ja til jobben under sterk tvil.

Dessuten er det måneformørkelse den kvelden, og Night of the Living Dead går på TV. Dette kan da aldri ende bra?

Så vi har altså et gammelt og skummelt hus. Vi har en ung jente som sitter barnevakt, og som tittelen altså mer enn antyder, vi har noen gærne satanister. Dette minner da veldig om en av de mange tidlige åttitalls-skrekkfilmene som vi aldri kunne få nok av?

Nettopp. Regissør Ti West har laget en homage, (eller er det kanskje en pastisj, hva er forskjellen? Hvor går grensen mellom homage og pastisj? Finnes den?) til nettopp den tidlige åttitallsgrøsseren. Uten på noen måte å oppdatere den til dagens sjanger og standard. Dette er langt fra den etterhvert slitsomme metaironien i Scream-filmene. Denne filmen kunne like gjerne vært laget i 1981, og Ti West har gjort en formidabel jobb med å få dette autentisk. Her stemmer både farger, frisyrer og stemning svært så godt.

Ja, antagelig stemmer det litt for godt?

Jeg elsker The House of the Devil ganske lenge. Allerede fra første scene klarer den å skape en understrøm av ubehag. Den bygger langsomt opp spenningen, og det er deilig å se en grøsser som går for den snikende spenningen heller enn gørr og billige hyl. Jocelin Donahue er perfekt i hovedrollen som den pengelense barnevakt, pen på en litt sånn naiv og uskyldig måte, sympatisk, du ønsker ikke at det skal skje noe vondt med henne. Men du vet at det ønsket får du ikke oppfylt. Tom Noonan er også brennfin som den litt mystiske mannen som vil ha henne som barnevakt. Skummel på den akkurat riktige og ikke helt åpenbare måten. Scenen der vi, og vår kvinnelige heltinne, møter ham for første gang er en fryd.

Problemet med The House of the Devil er at den rett og slett står for lenge i ovnen, og når vi endelig får steika opp på bordet så smaker den egentlig ikke noe særlig.

Altså, jeg sitter i sofaen og ser, og lenge så nyter jeg at den bygger seg opp så langsomt, men etterhvert kommer jeg til et punkt der jeg i stedet begynner å tenke at nå, nå må det snart begynne å skje noe her. Og når det omsider skjer, så er det ganske utilfredsstillende, og så er det over.

Slik var jo mange av åttitallets grøssere også, sånn sett så er slutten i tråd med resten av filmen, men det hjelper ikke noe særlig.

Konklusjonen blir altså: To tredjedeler av The House of the Devil er veldig bra, men den siste tredjedelen gjør at alt ender opp som et antiklimaks. Horrorfans med et varmt og nostalgisk forhold til åttitallet må gjerne se den, og vil antagelig finne en god del å glede seg over, men andre folk bør antagelig holde seg unna?

Og ellers:

Harry Potter og de derre talismanene, som er bedre enn sitt rykte, men ikke egentlig noen stor film. Jeg er egentlig enig i alt Inger Merete Hobbelstad skrev i sin anmeldelse, men allikevel så koste jeg meg godt under filmen. Hvilket forsåvidt gjør at også denne filmen føyer seg inn i Harry Potter-magien, jeg tenker på den litt uforklarlige magien som gjør at de forvokste og ikke hele veien like vellykkede (men alltid, i hvert fall nesten, underholdende) bøkene, og de aldri helt tilfredsstillende filmversjonene av dem, har skapt noe som er større enn historien egentlig fortjener.

Les forresten gjerne også Hobbelstads dekonstruksjon av Harry.

The Border, som er en glemt perle fra åttitallet. Det kan aldri bli helt feil med Harvey Keitel på rollelista, og når vi i tillegg får med Jack Nicholson som ikke spiller Jack Nicholson, og Warren Oates, samt musikk av Ry Cooder, ja da er det ikke annet å si enn at dette er god valuta for penga. Nicholson spiller grensevakten som lurer seg opp i noe styr med smugling av illegale immigranter for å betale for konas stadig økende krav til luksus. Men når noen kidnapper babyen til unge meksikanske Maria bestemmer han seg for å gjøre det eneste rette. Filmen er bra, og på soundtracket finner vi en av de fineste sangene jeg vet om:

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.