Valgets Kvaler

Det kan ikke sies ofte nok: Jeg elsker Bollywood på sitt beste. Ikke så rent sjelden skapes det stor kunst der, men som oftest er god (eller veldig god) Bollywoodfilm UNDERHOLDNING. Med store bokstaver. Raajneti er en har et driv over tre timer man sjelden finner maken til.

Det er ikke det at det er så veldig originalt; Raajneeti omhandler intrigene i kjølvannet av at sjefen for et av de største politiske partiene i en indisk provins blir skutt. Det er valgår, og Partiet må mobilisere for å vinne tilbake makten. Men hvem skal de mobilisere bak? Outsideren med makt blant lavkastevelgerne? Pappagutten som er eslet til å overta sjappa? Den hensynsløse kjekkasen? En fra den gamle garden? Eller outsideren som, lik Pacino i Gudfaren dras inn i et spill som er nytt for ham, men som likevel faller svært naturlig? Eller er det tid for en kvinnelig kandidat i år?

Politikk i land som India og Pakistan følger de samme grunnleggende reglene som alle andre steder, men når partiene eier politiet og korrupsjon er regelen snarere enn unntaket blir oddsen enda høyere. Kort tid inn i Raajneeti får vi følelsen av at dette er en krysning av West Wing og Battle Royale; kommer du på defensiven skal det ikke mye til før du møter bilbomben eller balltreet.

Misforstå meg rett, dette er ikke noen politisk film i den forstand at noen forsøker å kjempe mot systemet. I filmer som Dil Se og Rang de Basanti tyr “heltene” til terror fordi det virker som den logiske måten å kjempe mot systemet på. I Raajneeti følger alle de involverte (og de er mange, mer om det straks) det som måtte finnes av spilleregler. Venner og fiender ofres hensynsløst i spillet om ubegrenset makt, og ingen står igjen uten blod på hendene til slutt. Heh, ikke så mange står igjen i det hele tatt.

Den Bollywoodfilmen Raajneeti minner meg mest om er Omkara. Othello-tolkningen foregikk i samme miljøer (vi er et godt stykke ute på landsbygda, fjernt fra Dehli og Mumbai), med hovedvekt på gutta som utøver grovarbeidet. Tittelrolleinnehaver Ajay Devgan dukker også opp igjen her, som slumgutten som vil leke med de store gutta. Men Omkaras bakgrunn i Shakespeare gjør historien der tettere og uttrykket mer stilisert.

Raajneeti føles heller som hel sesong av West Wing, eller mesteparten av Gudfaren-trilogien (eller en sesong av Dynastiet!) kondensert til to timer og førtifem. Denne filmen er altså IKKE lang. Hollywood ville laget en trilogi ellet to av dette materialet.

Tempoet er til tider halsbrekkende, over de sedvanlig langvarige fortekstene møter vi kombattantene fra forrige generasjon; i løpet av ti minutter får vi intriger nok til en hel film. Det tar en god halvtime før vi har møtt alle de viktigste karakterene, de teller omtrent et dusin. Og de spilles sedvanlig glimrende av et stjernelag som alltid overskygger historien slik en Bachchan eller Shahrukh Khan i blant gjør. Til og med den naiv amerikanske jenta spilles av en akseptabel Hollywoodskuespiller (Sarah Thompson, med fortid fra blant annet Angel og …eh.. Cruel Intentions 2) som greier seg helt greit blant alle disse tungvekterne.

Det billedlige uttrykket er aldri noe annet enn svært. En god episk Bollywoodfilm ser omtrent like dyr ut som Lawrence of Arabia, det er ikke så vanskelig å skaffe statister i India. Dette er forresten et morsomt poeng i filmen også; skal man ha ti tusen mennesker som står og jubler av parolene dine så koster det nemlig spenn.

Skjønnhetsflekker? Et par bittesmå; enkelte av de politiske lederne er vel kanskje litt i overkant hands-on når grovarbeidet med å rydde motstandere av banen skal gjøres. Et enslig dansenummer virker helt feilplassert og fades også ut etter et par minutter. Noen hadde tydeligvis i kontrakten sin at det skulle være med. Og det er selvfølgelig viktig å huske på at dette først og fremst er underholdning, mot et bakteppe av stilisert virkelighet. Men FOR en underholdning!

Jeg elsker Bollywood på sitt beste. I år blir det definitivt noe langt og indisk i katakombene.

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

3. februar 2011

Forfatter

fredut

Kategori

Film

Merkelapper

bollywood, kongefilm