Varveseler, Lurendreiere og Fiskere med indistinkt Diksjon

Det er mange år siden film har betydd mindre for meg. Datanerding av ymse slag har i lang tid tatt opp mer av tiden min, selv om blogging og annen nettbasert skriving generelt også har måttet vike plass for musikkjobbing denne sommeren.

I år har jeg blogget om film mindre enn ti ganger. Fritiden min består oftere og oftere av for små tidsintervaller for sent på kvelden til at jeg får sett like mye som jeg gjorde før.

Oppladningen til årets Katakomber bestod da heller ikke av finsikting av programmet (det har vært klart en stund) men av 44 episoder Babylon 5 (som jeg nå vet at jeg elsker høyere enn noe episodisk tv-program, Galactica, Twin Peaks og Futurama inkludert) fordi det er mye lettere med førti minutter enn med ett hundre og tjue.

Forberedelsene ellers til Katakombene er heller ikke lenger noe krevende. Det hele er nesten litt for lett. Årets høydepunkt for meg var nesten den lille meetupen med FUSere Gunnar og Jacob (som jeg ikke har møtt på ordentlig siden Katakombene 1 i Oktober 2006) på Google Plus på fredagen der vi gikk gjennom programmet; dette var noe nytt og spennende som vi aldri hadde prøvd før og vi ikke visste hvordan kom til å virke, litt slik Kombene var fra starten.

Så har jeg rett og slett blitt lei? Jeg lurte litt på det på Lørdag morgen etter litt for lite søvn etter en hard uke med småsjuke barn, og mange nok avbud til at jeg visste at dette ble enda et år som de de par-tre foregående, i hvert fall når det gjaldt antall oppmøtte.

Og det gjorde det.

Men etter en liten stund husket jeg på hvor utrolig fin denne lille årvisse samlingen med bra folk er. For når jeg åpner døra til Katakombene (som regel på torsdag eller fredag før dagen) får jeg en liten klump i halsen. Og når Hjorthen og Tor Andre og Espen og Sonja og de andre langveisfarende og Gry og Linda og de andre kortveisfarende dukker opp er det som om vi egentlig har sittet der inne og sett film siden 2006, med en liten pause for å leve livene våre innimellom. Så takk skal dere ha. Døra åpner seg på samme tid neste år, og også ii år var programmet akkurat bra nok og ille nok til at noen kommer tilbake. Tror jeg.

I år var det det følgende vi så:

MEMORIES OF MATSUKO er film nummer to fra regissøren av Kamikaze Girls, en gammel favoritt i mine kretser. Den nyeste, Confessions, er visstnok enda bedre i følge KarismaKapteinen (som muligens nesten dukket opp i år), men den står i hylla mi ennå. MoM gjorde akkurat det den skulle; jentene grein, guttene skjulte mandig sine klumper i sine halser og nykommerne (det var faktisk noen flere i år enn på en stund) lurte på hva faen de egentlig hadde gitt seg ut på.

DOKTOR MABUSE, THE GAMBLER (1ste Akt) var genial første gang jeg så den, men den litt dempede responsen tydet på at den ikke satt helt slik jeg trodde den kom til å sitte. Heldigvis ble den tett etterfulgt av EXIT THROUGH THE GIFT SHOP, dokumentaren (kanskje) om gatekunstere og gærningene de tiltrekker seg, som var akkurat like knall som da jeg så den på Roskilde i sommer.

Så var det tid for NIGHT OF THE HUNTER, Hjorthens første bidrag, som jeg hadde hatt lyst til å se i åreveis. Jeg opplever det som en veldig interessant men ujevn film, både når det gjelder, skuespillerprestasjoner og det tekniske . En fryktelig klissete epilog føles totalt påklistret, mye mas om guds nåde og sånt fra så og si alle filmens voksne karakterer skal muligens bety noe jeg ikke forstår, og her og der klippes og filmes det rart – ikke tøft rart; mer jegvetikkehelthvajegholderpåmegrart. Men så har den en strålende skurk og lange perioder med fullkommenhet. Jeg traff godt med hvor den ble plassert i programmet, føler jeg.

THE SECRET OF KELLS har jeg sett fire ganger nå, og det holder. Den er veldig vakker, men også litt enkel. Det jukses ikke for å nøste opp trådene på åtti minutter, men den har kanskje litt få tråder i utgangspunktet.

Da var komboen BISLETT SUPERHELTUTLEIE og HASSE OCH TAGE: ATT ANGÖRA ENN BRYGGA bedre. Førstnevnte kan du bevitne her:

Sistnevnte var akkurat det etterhvert slitne Katakombegjengere trengte – dumme svensker som ikke kan gjøre noe riktig. Utrolig morsom når man har sett film i bortimot ti timer, og ikke så rent lite stilig teknisk heller. Tror jeg må se flere av disse.

STUCK var en typisk B-thriller som er det nærmeste vi har vært ren skrekk i Kombene. Reanimator-maestro Stuart Gordon har mye moro med uteliggeren som sitter fast i Mena Suvaris bilrute, særlig når han krabber rundt så de utstående beinpipene knaser. Kudos til den lille sultne Chow-Chowen.

VALERIE AND HER WEEK OF WONDERS har kun en ting i universet til felles med fjorårets klokkatolvfilm, Driller Killer, og det er at det tydeligvis bare er meg som skjønner hvor bra den er. Alle andre har feil, også i dette tilfellet. En lett sensuell feberdrøm om en jente som plutselig ikke bare er en jente lenger. Med vampyrer. Og en slem vesel. Og flagellanter. Og kyllinger. Og en vampyr til. Eller var han en politikonstabel? Eller en prest? I hvert fall er han andre presten skikkelig kvalm, så han setter vi i bur. Når han blir vekket av Valeries blodige lepper. Etter å ha hengt seg. I hvert fall er det hele bare en drøm, for alle figurene danser rundt senga til Valerie når hun legger seg på slutten.

Og en to tre så er de vekk vekk vekk.

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.

Blogg

FUS!

Dato

20. september 2011

Forfatter

fredut

Kategorier

Film, Katakombene