Vinterbein

Ree Dolly sitter i saksa. Moren hennes har meldt seg ut, sluttet å snakke, sluttet å ta ansvar. Faren hennes er en kriminell fyr, kjent for å være en dyktig fyr i metamfetamin-labben, men nå er han forsvunnet.

Han er ute på kausjon, har satt huset som pant, og hvis ikke han dukker opp i retten så må Ree ta med seg mora og sine to søsken på 6 og 12 og flytte på skauen. Ree er 17 år, life’s a bitch, og det er ikke mye hjelp å få. Ree oppsøker slekta for å prøve å finne faren sin, men der vanker det verken vennlige blikk eller gode tips om hvor papsen kan befinne seg. Snarere blir det trusler om juling og det som verre er om hun ikke slutter å snuse rundt.

Så mye mer er det ikke å si om selve plottet her, i hvert fall hvis vi skal prøve å unngå spoilere. Ung jente prøver å redde hus og hjem. Ganske enkelt. Vi befinner oss deep south, i rurale Missouri, og regissør Debra Granik tegner et bilde av dyp fattigdom. Det er sjelden man ser så mange grimme ansikter i en og samme amerikanske film. Her er alle i slekt på et eller annet vis, men er blod tykkere enn vann?

Jeg liker Winter’s Bone veldig godt. Noen vil sikker finne den kjedelig, den er langsom, det er ikke så mye som skjer hele tiden, men jeg kunne ikke ta øynene fra skjermen.

Hvorfor? Vel, jeg synes filmen lykkes med å etablere en stemning av noe truende ondt omtrent fra første bilde. Det er noe Cormac McCarthysk over både bilder, historie og dialog her. Og skuespillet er fremragende, særlig av Jennifer Lawrence i hovedrollen.Særlig er det vanskelig å ikke bli berørt av den verdigheten som hennes Ree viser i vanskelige situasjoner. Filmen moraliserer ikke, den står ikke på utsiden og ser inn på disse menneskene. Den beveger seg blant dem. Når vi er med Ree og småsøsknene på ekornjakt, med påfølgende partering av de små pelskledde stakkarene, så er det som om det er den mest naturlige ting av verden. Ekorn? Nam nam!

Filmen har fått strålende kritikker i USA, og er allerede ute på DVD der. Her i landet får den kinopremiere først i januar 2011. Den kommer til å få strålende kritikker, og om den blir satt opp på kinoen i Høljebyen så kommer det til å komme to-tre stykker på den, i beste fall. Men jeg anbefaler den nå i hvert fall, uten at det gjør at noen flere kommer til å gå på kino og se den?

Og ellers:

Yip Man,

som hadde fortjent en egen post. Beste kung fu-filmen jeg har sett siden Kung Fu Panda. En kampsportfilm for folk som ikke egentlig liker kampsportfilmer? Donnie Yen spiller Yip Man i en film basert på virkelige hendelser. Mot et bakteppe av Japans invasjon av Kina spiller Yen Bruce Lees gamle læremester med bravur. Og det er til og med en historie her, ikke bare slåssing. Fin film!

Skräcken har 1000 ögon

er ikke så fin, men desto mer kuriøs. En svensk erotisk grøsser fra 1970. Presten Sven og hans vakre kone Anna bor nord i Sverige, men Anna trives ikke noe særlig. Mørketida er tung å komme gjennom. For å lette på situasjonen kommer hennes gamle og enda vakrere vennine Hedvig på besøk, men siden hun er en heks som har gitt seg selv til djevelen, så er ikke det noen utpreget god ide. Men det blir orgie på prestegården da, det er da noe!

Varg Veum – Skriften på veggen

er relativt kompetent detektime på kino, men storyen er bare mildt engasjerende. Og kanskje litt usannsynlig? I hvert fall når Varg overlever å bli påkjørt av lastebil, banket opp med spett, og skutt i hodet fra kloss hold. Ikke den beste filmen i rekka, men heller ikke den verste.

Black Cat,

som er en stemningsfull skrekkfilm fra gørrmester Lucio Fulci. Fred Ut har mer om den her. Jeg så den på kino i 82 eller deromkring, og jeg synes den har tålt tidens tann ganske godt.

Trolljegeren,

som er en fantastisk god ide, og gjennomførelsen står også til bestått og vel så det. Trollene er skikkelig kule, og lykkelige er utlendingene som kan se Otto Jespersen i hovedrollen uten bagasje. Egentlig er han perfekt i rollen, men hver gang han åpner kjeften så rykkes jeg ut av illusjonen og tilbake til Torsdagsklubben og medisinskapet til Bondevik. Kan vi nå få en rekke skrekkfilmer som ikke er inspirert av amerikansk slasher, men heller utforsker våre egne skremselrøtter? Draugen, nøkken og enda flere troll? Bring it on!

Wall Street: Money never sleeps,

og her hadde jeg tenkt å dra en vits om at selv om penga ikke sover så gjorde i hvert fall jeg det under filmen. Men så holdt jeg meg våken, og likte egentlig filmen ganske godt. Bortsett fra slutten, som ble alt for bløt til at den sto til troende. Skulle Gekko liksom bli varm i hjertet av et ultralydbilde, like etter at han har lurt datteren sin for 100 millioner dollar? Tvilsomt.

Salt,

som jeg liker ganske godt. Litt sånn god gammel kald krig-nostalgi her, og heseblesende action hele veien gjør at vi slipper å tenke for mye på hvor usannsynlig historien er. Fin underholdning.

Dessuten gjensyn med Toy Story, Toy Story 2 og The Black Dahlia, men det gidder jeg ikke skrive noe om nå.

Pengeinnsamling til drift

6 % av kr 1556 er samlet inn til Bloggarkivets drift.