El Topo - anmeldelse

Hva er det der på lerretet? Er det en western? Er det et surrealistisk mesterverk?

Er det et surrealistisk makkverk? Er det en bibelsk allegori? Er det pulpfiksjon? Er det kunstfilm? Er det et politisk statement overfor USA og den vestlige verden? Er det samfunnskritikk? Eller er det en egotrip fra et forvirret sinn? En okkult heksegryte, ispedd filosofiske ingredienser? Nei, det er El Topo [IMDb].

Man kan vanskelig si at man forstår eller misforstår, liker eller misliker Alexandro Jodorowskys film El Topo. En ting er likevel sikkert. Filmen passer en bestemt merkelapp like lite som den passer alle. Dette er en unik opplevelse som alle filminteresserte enten burde unne seg eller pine seg gjennom. Fantastiske saker! Uforglemmelig, motbydelig, tiltalende, men samtidig frastøtende! Er ambivalensen klar nå? OK. Her kommer en uforbeholden anbefaling av typen: se denne før du dauer Fred Ut!

Mitt forhold til selverklært vismann, kunstner, regissør og tegneserieskaper Alexandro Jodorowskybegynte mye før jeg selv var klar over det. I flere år var han kun et navn som stod ved siden av Moebius' på tegneserieheftene om John Difool og Inkalen. Nå vet jeg jo så mye bedre hvem som egentlig var hjernen bak den legendariske serien, og i så måte er El Topo et lite skritt i en annen retning. Mitt andre møte med mannen er hans foreløpig siste film Santa Sangre [IMDb] som jeg egentlig ikke synes videre om.

På overflaten inneholder El Topo flere western-elementer, og første del av filmen kan rent handlingsmessig vel klassifiseres som det. En spirituell western. Filmen er forøvrig delt opp, med teksplakater, i fire deler, men de aller fleste, inkludert meg selv, vil nok finne det mer fornuftig å dele filmen handlingsmessig i to deler. Jeg skal ikke skrive noe handlingsreferat her, da det ville virke helt meningsløst på de fleste. Noe må vi likevel komme inn på og det meste dreier seg rundt Jodorowskys hovedperson, El Topo selv. El Topo betyr muldvarpen og henspeiler nok på flere ting i filmen: den er en metafor for en persons vei mot mening i livet, en allegori for Platons huleliknelse og Jesus' oppstandelse. Fortellermessig og rent teknisk opplevde jeg filmen som relativt streit (faktisk), men det som gjør filmen så beryktet er nok mer persongalleriet, den mettede symbolikken og filmens helhetlige inntrykk. El Topo er en hellig cocktail av Freaks [IMDb], The Wild Bunch [IMDb] og Faster Pussycat! Kill! Kill! [IMDb]. Jada, her er det mediterende skarpskyttere, dverger, vansirete, og toppløse kvinner med pisk. De mest ihugga tilhengerene mener denne filmen inneholder "alt", og selv om det er en sterk overdrivelse kan man nok bruke flere år av sitt liv på å plukke den fra hverandre. Det virker tidvis som om Jodorowsky har pøst på med alt han lært og noen ganger blir jeg usikker på om han faktisk vet så mye mer enn tilskueren.

Treffende er det at han har avslørt at det også finnes mange skjulte symboler i filmen (bl.a. et som involverer hovedpersonens underbukser) som tilskueren aldri får se. Symbolene, kvasi-vitenskapen, okkultismen, mytologien og filosofien som benyttes i filmen er for mangfoldige til å gjengi, men felles for flere av dem er at de er uttrykk for en slags søken. En leting etter kunnskap, visdom og identitet - klisjéaktig nok å finne seg selv. Det er jo også det El Topo gjør før hans verden faller i grus - han finner en mening og et mål å kjempe mot, et holdepunkt i absurditeten som utgjør livet. Som for å understreke hvor mange tolkningsmuligheter denne filmen gir, og hvilke følelser de forskjellige symbolene kan gi så har Jodorowsky blitt anklaget for å bruke symbolene som en unnskyldning for å filme ganske grafisk vold og sex. Det paradoksale er at andre igjen har beskyldt ham for å bruke den samme volden og sexen for å formidle disse symbolene på en fengende måte. Hvem vet? Jeg tror imidlertid at historien og meningen er ganske enkel, men at persongalleriet og den spesielle og ganske makabre stemningen gjør El Topo beryktet.

Jeg synes første del av filmen egentlig var bortimot poengløs. En del ting skal etableres, men det viktigste er at El Topo har en sønn han etterlater, og at han nesten dør før gjenfødelsen. Alt det andre er med på å etablere han som nådeløs revolvermann (vel... han lar seg lett diktere av kvinner), noe som egentlig kunne blitt gjort på mye kortere tid. De fire revolvermennene han må nedkjempe skal visstnok symbolisere fire profeter, men disse gir ingen annen mening enn akkurat det. Den andre delen av filmen derimot, etter "gjenfødelsen" er helt fantastisk og utrolig nok tidvis både morsom og hyggelig. El Topo blir forelsket, bedriver stumfilmaktig gjøgleri i gatene og finner sin prestesønn. Sønnen er ute etter hevn, men historien løser seg på en helt annen måte. Andre fantastiske scener innebærer byens noe spesielle gudstjeneste med hellig russisk rulett ("Det er et mirakel!") og de aldrende damene som liker å anskaffe mørkhudede sex-slaver.

Jodorowsky skaper en egen forvirret verden, mettet på symboler der selve filmen for mange også har blitt et symbol. Uansett om den frastøter deg eller gleder deg etterlater den et inntrykk og et sterkt ønske om å forstå og lære mer. El Topo er unik og fra meg betyr det en sterk anbefaling.

Blogg

Gjemmestedet

Dato

22. februar 2006

Forfatter

gbang

Kategori

Anmeldelse