Kiss Kiss Bang Bang (2005) - Anmeldelse

Det begynner med et kyss og ender med et bang. Kiss Kiss Bang Bang er årets popcornfilm, nei stryk det; det er årets film.

Alt er med: fantastisk dialog, en helt på feil sted til riktig tid, en homofil privatdetektiv, en femme fatale, en innviklet sak, en skikkelig skurk, en veldig aktiv fortellerstemme også videre også videre. Jeg kunne fortsatt, men skal spare dere litt. Noe må bare oppleves og ikke drepes med ord. Robert Downey Jr. spiller Harry Lockhart, en småtyv som ved en morsom tilfeldighet blir oppdaget av en skuespilleragent. For å gjøre research til sin første rolle får han mulighet til å jobbe med en ordentlig privatdetektiv, Gay Perry (en fantastisk Val Kilmer). Det går ikke lenge før Harry og Gay blir innviklet i en intrikat sak som starter med et lik i en innsjø. Selvfølgelig. Også baller det seg på. The plot thickens, som det jo heter. Kiss Kiss Bang Bang er en noir og legger ikke skjul på henvisningene. Hvert kapittel er oppkalt etter en Raymond Chandler og basert løst på boken Bodies Are Where You Find Them av Brett Halliday. Halliday er mannen bak de såkalte Johnny Gossamer-bøkene som var ukjent for meg. Filmen er gjennomsyret av nikk til noir sjangeren, noe den lekre vignetten vitner om.

Jeg har gledet meg lenge til en ny film av Shane Black. Jeg er (fortsatt) stor fan av de første Lethal Weapon-filmene og ikke minst The Last Boy Scout (forøvrig regissert av Tony Scott). Rendyrket buddy-action. Nå har Black selv tatt kontroll, utviklet "sjangeren" han var med på å forme og laget en av de mest underholdende filmene jeg har sett på lang, lang tid. Først skuespillerne: Robert Downey Jr. og Val Kilmerer et fantastisk tospann. En oppjaget, pratsom, smått homofob småtyv møter homofil privatdetektiv. Det som er befriende med Kilmer, er at han ikke er den typiske homsegutthomsen som hojer og skriker og vifter med lillefingeren. Han er selvironiserende og veldig flink til å få få oss til innrømme at vi er litt homofobe vi også. Downey Jr. er som vanlig bra når han velger riktige roller. I rollen som den vakre damen som betyr trøbbel, Harmony Faith Lane (lekkert navn), finner vi usedvanlig vakre Michelle Monaghan som også er veldig bra. Samspillet mellom henne og Downey Jr. er elektrisk, rett og slett. Om ikke det var nok har de jaggu lokket frem gode, gamle Corbin Bernsen som Harlan Dexter. Uslåelig.

Historien funker også veldig bra. Black har unngått fella med å drukne filmen i prat, selv om det selvfølgelig prates mye. Dialogen er smart, morsom og plotet er akkurat passe innviklet. På utsiden kan Kiss Kiss Bang Bang virke overflatisk(!), men den er mye mer enn bare prat og action. Humoren er varm, og kjærligheten er selvfølgelig til stede og filmen blir aldri platt. Det er lett og bli kjent med karakterene, Black setter disse i perfekt balanse med plotet. Filmen er også befriende fri for fancy estetsike løsninger og actionsekvensene er enkle og rett på sak. Metafilmaspektet fungerer også bra. Den særdeles aktive fortellerstemmen er en stor del av filmen, men blir aldri forstyrrende selv om den i stor grad styrer handlingen. Den snakker også rett til seeren, noe som står godt sammen med filmens stil og innhold. Rett og slett svært morsomt. Mye annet snadder for oss som ser mye film her også, men det er absolutt ingen forutsetning for opplevelsen. Mye fantastiske enkeltscener her også, blant annet en russisk rulett som overgår alt jeg har sett. Nå kan det være at jeg er i overkant positiv til Kiss Kiss Bang Bang, men da har i allefall all moroa blendet meg for mangler i filmen. Hvis du hele tatt tenker på å være negativ til denne, får du bare holde deg hjemme!

Nok prat! Jeg sier som Harlan Dexter: "Captain Fuckin' Magic!"

Blogg

Gjemmestedet

Dato

22. november 2005

Forfatter

djtokyoboogie

Kategori

Anmeldelse