Roman Polanskis leilighetstrilogi: Repulsion (1965), Rosemary's Baby (1968) og The Tenant (1976)

Vi har sikkert alle opplevd det å sitte alene i en stor leilighet eller hus. Lyttet til alle lyder og vært bittelitt mørkredd. Egentlig er det ganske skummelt. Selv om man vet at man er helt alene og at man er så trygg man kan bli er det noe ekstra illevarslende ved det. Man vet aldri hva som kan lure i en krok, i et skap eller hva vet man egentlig om de litt mystiske naboene? De som hadde litt rester av sjokolademousse du fikk til dessert... den med den litt stramme bismaken...

Leilighetstrilogien til Roman Polanski er ikke spesielt godt kjent som en trilogi. Filmene spenner over et ganske langt tidsrom, og de har ingen gjennomgående karakterer. Likevel er det flere kjennetegn som gjør dette til en svært så sterk enhet. De sentrerer alle rundt en leilighet. En leilighet ikke som et hjem eller et sted å være, men som en klaustrofobisk størrelse der hovedpersonenes forvridde sinn får fritt utløp. Spørsmålet alle filmene til en viss grad stiller, og for så vidt kommer ut med ulike svar, er om hovedpersonen blir et offer for sitt eget sinn, eller om det faktisk er noe truende og djevelsk med omgivelsene. Når jeg nå ser filmene slår det meg hvor ufortjent godt kjent både Repulsion og Rosemary's Baby er i forhold til trilogiens siste film, The Tenant. Den er nok den minst fullendte av de tre. Enkelte vil hevde at den rent narrativt også er den svakeste. Likevel er det flere trekk ved den som gjør at jeg mener den holder seg langt bedre enn de to første.

Både formmessig og narrativt er nok Repulsion den mest interessante av de tre. Det gjør den også til den av filmene det frister minst å se en gang til. Ikke fordi den er masete, svak eller kjedelig. Den er faktisk den korteste av de tre, men alt i alt blir den en smule for eksperimentell, utflytende og sentrert rundt et eneste poeng. Den er den minst nyanserte og også den av filmene som fremstår som enklest å forholde seg til. Det til tross for at den nok er den mest avanserte rent uttrykksmessig. Repulsion er den eneste av filmene som er i svart/hvitt, og er også Polanskis første engelskspråkelige film. I et bråkete og travelt London befinner Catherine Deneuves rollefigur Carole Ledoux seg i en paranoid, forvirret og seksuelt undertrykt apati. Hun bor sammen med søsteren som en dag bestemmer seg for å reise på ferie med sin kjæreste. Carole blir alene igjen i leiligheten og blir forfulgt av fantasier om voldtekt, ovegrep og innpåslitne menn. Dette driver henne til galskap og ender til slutt i to drap. Søsteren kommer hjem og finner stakkars Carole i koma, to lik og leiligheten i en håpløs tilstand. Repulsion er nok den filmen i trilogien som ligger tettest opptil horror i uttrykk, og jeg skvatt virkelig den første gangen Caroles fantasi spiller henne et puss. Etter hvert som hennes angst og paranoia tiltar fremtrer leiligheten som mer og mer mørk og truende. Alle hjørner og døråpninger er skjult i mørke og point-of-view-kameraføringen formidler Caroles stadige skrekk på en god måte. På soverommet opplever hun kanskje det verste marerittet. Etter at hun legger seg dukker det natt etter natt opp en ganske ekkel og skitten mann og voldtar henne. Følelsen av at dette kun skjer i Caroles hode blir formidlet ved at det bare er de naturlige lydene som kommer frem til oss: Caroles pust og en klokke som tikker. Ellers er det helt stille. Hendene som kommer ut av veggene er også en guffen og effektiv scene. Carole kan ikke være trygg noe sted, og hjemmets fire trygge vegger gir ikke beskyttelse mot verken verden eller voldtekt. Soundtracket til filmen består av jazz de gangene Carole våger seg ut av leiligheten. Ellers formidles stemningene godt av nesten umerkelig, men urovekkende, samtidsmusikk. Repulsion vakte en del oppsikt da den premierte på grunn av sin eksplisitte behandling av sex og vold, men også fordi Polanski og hans medarbeidere makter å skildre et sinn på en korrekt psykologisk måte uten nevneverdig forarbeid. Det sier kanskje noe om hvor klart Polanski har sett både kompromisset og utviklingen i historien for seg. En kanin søsteren koker til middag blir aldri spist, men liggende på tallerken i stuen gjennom hele filmen råtner den sakte hen. Som en klar parallell til Caroles stadig mer elendige tilstand. Det eneste jeg har å utsette på filmen er at Catherine Deneuves bejublede rolletolkning virker mye mer tilgjort enn det man skulle tro på forhånd. Filmen virker, naturlig nok, å være såpass fokusert på Carole at logiske løsninger ikke har noen plass. Ofte er det vanskelig å følge med på Caroles handlingsmønster og det eneste som blir stående igjen er hennes forverrede galskap og paranoia. Repulsion er likevel en film for alle med sans for psykologisk drama eller skrekk.

Rosemary's Baby er Polanskis første film i Hollywood. Filmen er basert på Ira Levins roman med samme navn. Det nygifte paret flytter inn i en leilighet der den forrige leietakeren døde. Rosemary og Guy Woodhouse pusser opp og blir kjent med det eksentriske og eldre naboparet Minnie og Roman Castavet. Guy er skuespiller, men uten spesiell suksess. Han får gode råd og hjelp av Roman, og snart blir Guys skuespillerkonkurrent av ukjente årsaker blind. Guy får hans rolle og karrieren tar seg opp. Etter at Rosemary har et ubehagelig mareritt om å bli voldtatt av en ganske så hårete djevelliknende skikkelse oppdager hun at hun er gravid. Det er da helvete virkelig begynner. Naboene og hennes mann blander seg i det meste og virker å styre graviditeten og Rosemarys liv mer og mer. Til slutt blir hun overbevist om at naboene bedriver heksekunst og at Guy er med på den djevelske konspirasjonen. Full av angst over hva hensikten bak er forsøker hun å rømme, men kommer til kort. Etter fødselen får hun vite at barnet var dødfødt, men noe i både Guys og naboenes oppførsel får henne til å tvile på denne påstanden. Den konspiratoriske og drømmeliknende avslutningsscenen avslører at Rosemary har hatt rett og at hennes nyfødte sønn, Adrian, i høyeste grad er i live, men også at han ikke er Guys, men Satans avkom. Skummelt? Vel, egentlig ikke. Jeg kan ikke skjønne at Rosemary's Baby har tapt seg så mye, men den fremstår for meg i dag som en særdeles lite underholdende, finurlig eller spesielt spennende film. Den er noe distansert i sitt forhold til Rosemary, tidvis nesten kjølig. Poengene som jeg mener burde vært behandlet mye mer tvetydig blir servert på sølvfat og slik filmen ender er vel i ettertenksomhetens lys ikke spesielt overraskende. Dette er da også den filmen i leilighetstrilogien jeg liker minst. Den skiller seg også litt fra de to andre ved at det egentlig ikke er en leilighet det her er snakk om, men en stor bygård. Det er ikke leiligheten som sådan som er truende eller mystisk, men satanistene som bor i bygården som utgjør filmens faretruende moment. I så måte er det tydelig at dette er en Hollywood-film. Den er ikke spesielt leken eller utforskende i formen, men heller litt kjedelig profesjonell. Psykologiseringen føles litt tilfeldig og man kommer aldri nært nok innpå noen av personene til at det virkelig kjennes på kropp eller hode. Mia Farrow er god som Rosemary, mens John Cassavetes virker å kjede livet av seg. Den som virkelig skinner, og det gjør hun ofte, er Ruth Gordon som Minnie Castavet. Rosemarys handlingsmønster virker å være bygget opp rundt en litt grinete lojalitet til sine nærmeste. Hun reagerer ikke så kraftig som jeg antar ville vært normalt, og kanskje hun i det har noe til felles med Caroles apati i Repulsion. Som et lite binotat kan jeg nevne at bygården som ble brukt i innspillingen var den John Lennonbodde sine siste år, og ble skutt utenfor den 8. desember 1980.

Den gjenværende perlen i trilogien, The Tenant er av mystiske grunner den minst kjente. Der Repulsion er eksperimentell, Rosemary's Baby er kalkulert og nesten litt kjølig er The Tenant leken og underholdende. Den er faktisk overraskende morsom, og kan vel best beskrives som en svart komedie. En genre og form jeg liker veldig godt. Roman Polanskispiller selv hovedrollen her som den polsk-franske Trelkovsky. I Paris er det stor leilighetsmangel, men Trelkovsky klarer å kapre en leilighet der den forrige leietakeren kastet seg ut vinduet. Hun ligger i koma på sykehuset, og av ren nysgjerrighet drar Trelkovsky dit på besøk. Her treffer han den tidligere leietagerens venninne, Stella, spilt av den alltid vidunderlig vakre Isabelle Adjani. Selv om denne filmen skiller seg ut ved å ha en mannlig hovedperson virker den på meg som kulminasjonen av de to foregående filmene. Ispedd en beksvart humor som som oftest kommer av Trelkovskys sky, klønete og ydmyke skikkelse. Leiegården leiligheten ligger i er bebodd av svært så kontrollerende og strenge beboere ("Den forrige leieboeren brukte alltid tøfler etter kl. 20.00. Hun fant det mest behagelig. For alle..."). Leiligheten skjuler også en rekke gjenstander gjenlagt av den tidligere leieboeren (som etter hvert dør på sykehuset). Trelkovsky legger seg kjapt ut med de andre leieboerene, og etter en innflytningsfest med sine kolleger blir han regelrett lagt for hat. Ubevisst eller bare av ulykksalige årsaker får han et ekstremt dårlig forhold til utleieren som bor i leiligheten under. Han beskyldes for å ha kvinnebesøk på rommet og for bråk. Selv de nettene han ikke er hjemme. Etter hvert mister han mer og mer begrep om virkeligheten og begynner å ikle seg den avdødes klær, neglelakk, leppestift og går til innkjøp av en kvinneparykk. Sett i lys av både Repulsion og Rosemary's Baby må vel dette handlingsmønsteret både tilskrives Trelkovskys forfallende sinn, men også som et komisk og gjenkjennende nikk til de tidligere kvinneskikkelsene. Polanski selv er mektig god i rollen som Trelkovsky, naturlig famlende, men også mer naturlig i sine reaksjoner overfor naboene, Stella og kaffesjappa på den andre siden av gaten. Etterhvert som en rekke merkelige konfrontasjoner og hendelser rammer Trelkovsky gir han etter for sine egne impulser og tar til seg en rekke av den avdødes vaner. Han skifter sigarettmerke, begynner å drikke sjokolade i stedet for kaffe og beveger seg nesten ikke i leiligheten av frykt for naboene. Etter hvert tar likevel et sinne over, og han føler at han er målet for en konspirasjon der både leieboerene, Stella og autoriteter som politiet tar del. Antagelig er dette et en reaksjon på å ikke bli hørt, forstått eller verdsatt som den han er. Filmen ender med at Trelkovsky i fullt dameantrekk hopper ut av vinduet (hele to ganger faktisk, he he he). The Tenant er en skikkelig god film på mange måter. Den vinner på at Polanskigjør en av sine beste roller. Den er veldig morsom. Og den har et ypperlig foto ført av mesteren selv, Sven Nykvist. Den er også underholdende i den forstand at den er visuelt kreativ. Ingen gjenstander eller kommentarer virker tilfeldig, og høydepunkter er bl.a. det avkuttede hodet som spretter opp og ned utenfor vinduet til Trelkovsky, eller vandringen i trappeoppgangen.

Jeg vil først og fremst anbefale The Tenant til alle som ikke har sett den, men trilogien er en morsom ekskursjon å se i sin helhet. Til tross for at Rosemary's Baby er den minst interessante av filmene, inneholder alle tre tematiske likheter. Formmessig er det også mulig å se at skiftene mellom subjektiv og utenforstående synsvinkel binder de sammen. Disse synsvinkelskiftene er også med å formidle den klaustrofobiske og paranoide stemningen. Jeg lurer også litt på om Polanski hadde sett Tancred Ibsens film Den hemmelighetsfulle leiligheten før han gikk i gang med denne trilogien. Jeg tviler vel egentlig litt på det, men tematisk har den helt klare likheter med både Repulsion og The Tenant. Jeg har tidligere beskrevet Ibsens film som en av de aller beste norske filmene noensinne, og det står jeg fortsatt fast ved. Se den om du kan! Den langt nyere, og mindre vellykede, Naboer er nok mer direkte inspirert av leilighetstrilogien. Videre er også Joe's Apartment og Richard Stanleys Hardware filmer som hovedsakelig foregår i leiligheter. Som filmskaper må det være både kreativt utfordrende og på en måte befriende å jobbe med et slikt avgrenset område. Antall karakterer gir seg nesten selv, og den påtvungede arealbegrensningen må utnyttes til fulle for å fortelle historien. Noen som kommer på flere "leilighetsfilmer"?

Blogg

Gjemmestedet

Dato

11. august 2006

Forfatter

gbang