Rundbordsanmeldelse 2: 12 Angry Men

12 Angry Men [IMDb] er en stor film! Så stor at jeg nesten nøler litt med å skrive noe om den. Likevel må jeg det.

"If there's a reasonable doubt in your minds as to the guilt of the accused, a reasonable doubt, then you must bring me a verdict of not guilty. If however, there is no reasonable doubt, then you must in good conscience find the accused guilty. However you decide, your verdict must be unanimous. In the event that you find the accused guilty, the bench will not entertain a recommendation for mercy. The death sentence is mandatory in this case. You are faced with a grave responsibility. Thank you, gentlemen."

Historien her er fryktelig enkel, men også veldig effektiv. I det hele er dette en effektiv film, da all handling foregår i et rom (med unntak av åpnings- og sluttscenen). En ung gutt er på tiltalebenken for å ha knivstukket sin far til døde. En jury bestående av 12 menn trekker seg tilbake for å avsi en dom. 11 er overbevist om guttens skyld, mens den hvitkledde Henry Fonda er tvilende. Tvilen skal komme den tiltalte til gode og sakte men sikkert overtaler det rettferdige jurymedlemmet de andre.

Dette er premisset for en film som er intens, spennende og interessant. De 12 jurymedlemmene presenterer seg for hverandre samtidig som de blir presentert for oss. De er alle 12 likeverdige i det samme rommet, uavhengig av deres egen status i samfunnet. Det gjør hele stemningen relativt spesiell, samtidig som forskjellene på mennene blir veldig tydelig. Her er den stille bebrillete bankfunksjonæren, den tøffe og oppfarende salgsmannen som nesten er spyttet ut avDeath of a Salesman, den rasjonelle børsmekleren, en yngre mann fra slummen, den prinsippfaste maleren, en sportsfanatisk og overflatisk selger, arkitekten som tviler, en observant pensjonist, fordomsfull utleier, innvandrer og urmaker, en ubesluttsom reklamemann og den ordentlige juryformannen.

Mens diskusjonen mellom de 12 begynner i en jovial, om noe overflatisk, tone så blir det snart klart at denne saken kanskje ikke er så opplagt som ved første øyekast. Guttens advokat virker å ha gjort en slett jobb, og siden det står om et liv viser det seg fort hvem i juryen som tar dette alvorlig. Noen vil raskt hjem til middag eller rekke dagens baseballkamp. Etter hvert som arkitekten plukker fra hverandre en del av de "soleklare" bevisene ved hjelp av ren logikk, vender fler og fler over på hans side. Til slutt viser det seg at de som i begynnelsen av saken lente seg på det de mente var rene "fakta" blir mer og mer emosjonelle og fordomsfulle i sine argumentasjoner. Da det står seks mot seks begynner det å regne utenfor, som for å understreke at det er nå den virkelige kampen begynner. Saken finner sted på årets varmeste dag, og det ser virkelig ubehagelig ut å sitte i det innestengte rommet den tiden avgjørelsen tar. Selv om regnet letter på varmen blir stemningen ikke noe mindre trykkende. 12 Angry Men hviler og faller på et uttrykk: "reasonable doubt" eller "rimelig tvil", og filmen viser at, selv om mange er stolte av demokratiets juridiske sikkerhet, så faller ofte rettssaker mer på en anelse om hva som kan ha skjedd enn på en "rimelig tvil".

Det kan være verdt å merke seg at kameralinse og utsnitt endrer seg gjennom filmen. Det begynner med lyse, ganske oversiktelige, over øyehøyde, utsnitt av hele rommet og gir en slags følelse av avstanden mellom jurymedlemmene. Etterhvert som stemningen, diskusjonen og saken intensiveres byttes det til telefotolinser, og utsnittet senkes slik at man ser opp på menneskene i rommet. Vi kommer nærmere dem, de hverandre og de virker samtidig mer truende i forhold til hverandre. Lyset i rommet senkes også etterhvert som det blir kveld, og en kalustrofobisk, nesten kvelende stemning skapes. Slik brukes en uhyre effektiv og billig løsning for å formidle følelsen jurymedlemmene har.

For å være litt kritisk en liten stund så er det et par ting å reagere på. Litt for mye av denne filmen er konstruert og ligger et stykke på siden av virkeligheten. For det første ville aldri, selv i 1957, en jury kun bestå av mer eller mindre jevngamle hvite menn. Disse kommer fra ulike sosiale lag, som filmen er flink til å formidle, men likevel er ikke dette realistisk så vidt jeg har skjønt. Både fargede og kvinner ville vært inkludert i juryen. Dette er forsåvidt tilgivelig fordi noe av filmens poeng er å vise Amerikas holdninger til rase, rettferdighet, rettssystem og ideologi. For det andre ville jurymedlemmene aldri fått lov til å forsøke å påvirke hverandre på den måten som gjøres her. De presser hverandre, tyr ved et tilfelle nesten til vold og benytter seg av utspekulerte midler og praktiske løsninger for å bevise poenger. Fondas karakter har til og med gått opp den siktedes nabolag og handlet en kniv lik den tiltaltes. Alt dette er ting man kan reagere på, men tross alt er det lite å utsette på filmen. Skuespillerene er strålende og gir sine stereotype karakterer dybde. Den tiltalte og hele rettssaken er en glimrende måte å fokusere på hva som oppfattes som beviser, i motsetning til hva som bare virker sannsynlig. I tillegg blir det sagt i løpet av filmen at "fordommer tilslører alltid sannheten" og det tror jeg er regissør Lumets store poeng her.

Til tross for noen billige poenger og at saken som behandles virker å være konstruert for å kunne brytes enkelt ned igjen så er 12 Angry Men en stor film. Gode rolleprestasjoner og en intens stemning gjør denne filmen til en klassiker, uten rimelig tvil!