Serenity (2005) - anmeldelse

Noen vil kanskje prøve å overbevise deg om at du fint kan se Serenity uten å ha sett den kansellerte og foregående TV-serien "Firefly" [IMDb].

Det kan du nok ikke. For det første er "Firefly" en knakende god serie. For det andre legger den grunnlaget for en karakterutvikling som er helt essensiell for både å forstå og godta handlingen og karakterene i denne filmen.

Jeg er fan. Helt enkelt. (Egentlig merkelig fordi jeg aldri har vært noen stor beundrer av verken Buffyeller Angel.) Jeg er fan av Joss Whedons dialogsterke manus. Jeg er fan av karakterene og måten de har blitt bygd opp på. Man kommer nærmere disse menneskene enn i noen annet sci-fi-univers. Jeg har blitt glad i dem. Derfor er det trist at noen av dem dør underveis. All ære til Whedon for nettopp det. Våre helter og antihelter kan aldri føle seg trygge og de dør på det mest naturlige vis når faren rett og slett blir for stor.

Vel, nok om det. Filmen tar utgangspunkt i hva som skjer en stund etter TV-serien. Sheperd Book og Inara har forlatt mannskapet på romskipet Serenity og tatt opp sine forskjellige okkupasjoner på to forskjellige planeter. Skipets mannskap består da av kapteinen Mal, piloten Wash, hans krigerkone Zoë, mekanikeren Kaylee, mannsjåvinisten og leiesoldaten Jayne samt det prektige søskenparet River og Dr. Simon Tam. River blir stadig dårligere og synker tidvis langt inn i psykoser. Broren prøver etter beste evne å hjelpe henne, men hun glir lenger og lenger fra ham. En dag eksploderer hun fullstendig (ikke helt uforklarlig skjønner vi senere) og viser sitt sanne potensiale. Årene i fangenskap hos den galaktiske verdensorganisasjonen The Alliance samt hennes ekstraordinære psykiske evner har gjort henne til et levende våpen. Mal er fast bestemt på å bli kvitt søskenparet, men etter hvert blir det klart at deres skjebne og Serenity er uløselig knytt sammen. Samtidig med dette er The Alliance desperat på søk etter River og den topphemmelige informasjonen hun har lagret i underbevisstheten. En fanatisk og kynisk leiemorder er usedvanlig dyktig i sin misjon og viser seg å være en utfordring større en kapteinen Mal har møtt noen gang. Slik begynner en galaktisk jakt som ikke kan gå bra og den resolusjonen som avslutter både TV-serien og filmen virker både gjennomtenkt og tilfredsstillende. Underveis får vi også oppklart mysteriet rundt de såkalte Reavers - sinnsyke pirater som driver rundt i universet på jakt etter blod og menneskehud. Grøss!.

Filmen er mørk. Mye mer dyster enn serien noen gang var. Vår antihelt, kapteinen Mal, virker mer kynisk og bitter enn noen gang, og ligger nok tettere opptil Whedons visjon for ham. Det går såpass langt at hans eget mannskap virker forundret over hans framtoning. Humoren er mer undertrykt og desperat, men absolutt til stede. Alt dette kler filmversjonen godt. Filmingen er som skipet Serenity - litt hanglete, vindskeivt og knapt sammenhengende. Begynnelsen av filmen står for meg som dens svakeste punkt. Det narrative fungerer på et snedig vis med tre lag historier lagt oppå hverandre, men det virker litt sammenkastet og uferdig. Deretter blir vi presentert for alle hovedkarakterene og derfra og ut er dette den beste sci-fi-filmen jeg kan huske å ha sett på lang lang tid. Heseblesende og overraskende ved hver eneste krappe u-sving. Mens TV-serien var som en 2CV, skjør overflate men med sjel, er filmen som et slagskip å regne. Mye av sjelen har gått tapt, men sterk som stål. Derfor er det det deilig at noen av karakterene fortsatt er seg selv. Kaylee er søt som sukkertøy og Jayne er en større gris en noen sinne. Disse redder noe av uskyldigheten og frekkheten og sammen med Mal blir det hele ganske så sitatvennlig og deilig. Akkurat slik fansen vil ha det.

Effektene i filmen er som seg hør og bør ganske oppusset fra serien. Mye av det mer western-pregete er borte, og dermed litt av sjarmen. Den litt hjemmekoselige stemningen om bord på skipet er også borte. Naturlig nok når man tar på seg å bekjempe hele The Alliance kanskje? Dette er ting man glemmer fort og selv om jeg kom meg sent på kino for å se Serenity var det applaus i salen da River banket livskiten ut av en horde med Reavers. Jeg fikk lyst til å klappe selv. Flere ganger. Det er den følelsen filmen gir. Svart og hvitt. Ondt mot godt. Men med uklare gråsoner. Da Serenity ertet på seg alle Reavers-piratene og ledet dem rett i den uforberedte Alliance-flåten for eksempel. Fett glis!

Filmen handler i bunn og grunn om tro, fanatisme og lojalitet. Den fanatiske leiemorderen innser sin egen synd, Mal lærer hva som er det viktigste i livet og Kaylee og Simon tar det endelig helt ut. Alt ender som som det må selvfølgelig og selv om dette er den beste sci-fi-filmen du kan se i år (Eat your heart outGeorge Lucas!) ville jeg gjerne byttet den ut for nye episoder av "Firefly". Jeg håper selvsagt på en trilogi, innfinner meg med at vi aldri får vite hvem Sheperd Book egentlig var, og avslutter med et ganske fett glis og stående applaus for årets beste sci-fi-film!

Blogg

Gjemmestedet

Dato

19. desember 2005

Forfatter

gbang

Kategori

Anmeldelse

Les mer

Forrige:
Nok en julequiz!

Neste:
Gjemmestedet! Redux