Sky Captain and the World of Tomorrow (2004) - anmeldelse

Sky Captain and the World of Tomorrow er et visuelt mesterverk. Heldigvis er den også mye mer enn det. Regissør Kerry Conran debuterer med denne filmen, og hvilken film det har blitt! Jeg kan skrive under på at jeg aldri har sett noe liknende. Den er teknisk uovertruffen, settingen er helt egenartet og handlingen står aldri stille. Med Jude Law i en rolle, og to av mine favoritt-Hollywood-berter, Gwyneth Paltrow og Angelina Jolie i to andre roller, fungerer skuespillet akkurat så profesjonelt og kjølig som det skal.

Settingen for denne filmen er en alternativ versjon av verden på 1930-tallet, like før den andre verdenskrigen. Journalist Polly Perkins får teften av en stor sak da en rekke vitenskapsmenn forsvinner sporløst. I det hun er i ferd med å snøre opp mysteriet er plutselig New York under angrep av en hær med kjemperoboter. Landet og byen blir tatt fullstendig på senga og den eneste som kan redde dem er Sky Captain og hans flokk med "leiesoldater". Polly og Joe Sullivan, som Sky Captain egentlig heter, kommer snart på sporet av hjernen bak angrepet - en viss Totenkopf (tar du den forresten? "Dødehodet"(el.l.) - henspiller både på at Totenkopf egentlig er død og på mannen som spiller han. Laurence Olivier er også død, og her får vi nyte denne legendariske skuespilleren som et projesisert snakkende hode. Snedig!). Ferden går, i Sky Captains amfibiefly, til Nepal, og derfra innom en flyvende docking-stasjon drevet av Captain Franky Cook. Våre helter ender til slutt på en tilsynelatende øde øy der Totenkopf planlegger jordens ødeleggelse.

Likevel er det verken handlingen eller skuespillerne som er det viktigste med denne filmen. Det absolutt fantastiske og enestående med Sky Captain and the World of Tomorrow er måten den er laget på. Hele filmen er spilt inn i studio med såkalt "blåvegg". Dvs. at alt som heter bakgrunn, miljø, landskap og kulisser er lagt på digitalt i ettertid. Skepsisen til digitale effekter i filmer har vært stor i over ti år nå, men det er på sin plass å si at denne filmen gjør all kritikk til skamme. Jeg kan ikke se at dette skader denne filmen. Tvert i mot er det nettopp de fantastisk konstruerte scenene som gjør filmen severdig, og de skaper en lett syntetisk atmosfære, både kjølig og varm på en og samme tid. Dette er et eventyr og de konstruerte bakgrunnene, som man fort glemmer ikke er ekte, bidrar til eventyrets ånd. Filmen gir samme følelsen som å se Star Wars for første gang, og sammenliknet med f.eks. Ringenes Herre - Ringens brorskap inneholder denne filmen tre ganger så mange effekter (og da er den nevnte filmen nesten to ganger lengre). Jeg skal ikke gå for mye inn på de tekologiske effektene som er brukt her. Ikke fordi jeg ikke vil, men sørgelig nok må innrømme at jeg ikke vet nok. Likevel konkluderer jeg med at du helt sikkert ikke har sett noe liknende, og at dette sannsynligvis er den første i en lang rekke med filmer laget på en helt ny og revolusjonerende måte. Nå er ikke dette aspektet ved filmen helt feilfri. Jeg ble et par ganger revet ut av illusjonen. Spesielt på slutten av filmen er det enkelte effekter som virker som litt som hastejobber. Et skjelett ser f.eks. ut som noe fra et middelmådig dataspill, og er nok det verste eksempelet. I tillegg er det litt uforståelig hvordan de forskjellige karakterene til tider vet akkurat det de vet. I det store og hele blir dette likevel flisespikkeri, og burde ikke holde noen tilbake fra å se denne filmen.

Det absolutt beste med denne filmen er at den 106 minutter med uforbeholden moro. Pretensjonene ligger i den tekniske gjennomføringen og ikke på historien. Fortellingen er like heseblesende som en Indiana Jones-film, og sammenlikningen her er heller ikke helt søkt. Begge disse eventyrene tar utgangspunkt i den samme perioden og i dette pulp-universet fra 1930-tallet er alt mulig og alt kan skje. Heltedådene er større, kvinnene er vakrere og faren synes alltid overhengende, men aldri uoverkommelig.

Materialet for denne anmeldelsen er basert på den norske DVD-utgaven utgitt av Scanbox, og er tydelig bare en reproduksjon av den amerikanske med norske undertekster. To disker gir god plass til ekstramateriale og her får vi både to litt uinteressante kommentarspor, to dokumentarer om produksjonen og flere trailere. Den virkelige rosinen i pølsa her er imidlertid den originale seks-minutters kortfilmen Conran laget på slutten av 90-tallet. Det er morsomt å se hvordan en slik lavbudsjetts kortfilm danner grunnlaget for, og faktisk ikke viker mye til side for de første minuttene av den endelige filmen.

Sky Captain and the World of Tomorrow er først og fremst 106 minutter med heidundrades moro. Sekundært er den et vannvittig godt håndverk og til sist et modig prosjekt som forhåpentligvis vil gi grobunn for flere liknende filmer. Se den gjerne sammen med Rocketeer (1991) for en helaften med 30-talls pulpnostalgi og aerofil nytelse. Skulle du forresten være betatt av denne måten å lage film på finnes det flere filmer å se. Den franske Immortel - Ad Vitam (2004), det japanske sci-fi-monsteret Casshern(2004) og ikke minst den kommende Sin City (2005). Alt er vel i den digitale filmen.

Blogg

Gjemmestedet

Dato

18. mars 2005

Forfatter

gbang

Kategori

Anmeldelse