Slipp Jimmy fri (2006) - anmeldelse

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet. Jeg tror jeg tenkte på snakkende dyr.

Det fikk jeg heldigvis ikke. Jeg hadde tenkt meg en typisk mørk og skitten, men likevel naiv på en litt rusa måte, fortelling. Slik Christopher Nielsen alltid får til. Det fikk jeg heldigvis. Det jeg ikke hadde forventet er at Slipp Jimmy fri[IMDb] er en veldig trist film. Utrolig trist faktisk. Like før rulleteksten, når dediseringen til Joachim Nielsenruller over lerretet, og filmen avsluttes både mer personlig og alvorlig, så forstår man hva denne filmen egentlig har kostet. Da snakker jeg ikke om de 100 millionene, selv om filmen er verdt hver eneste, ei alle årene som er brukt på forberedelser, og den kraften som trengs for å rendre ut en digital film av denne sorten. Slipp Jimmy fri har etter all sannsynlighet vært Christopher Nielsens store lidenskap og hjertebarn. Fallhøyden må ha føltes enorm. En liten tegneserieskaper fra undergrunnen i Oslo, skrive og regissere en av Norges dyreste filmer, og samtidig være så vågal at han også retter seg mot utenlandsmarkedet? Det er bortimot uhørt i norsk filmtradisjon. Budsjettet på filmen sprakk jo relativt tidlig, men når kommersielle krefter hadde troen og spyttet i penger vokste også forventningene. Bra Christopher Nielsen ikke hadde høydeskrekk for Slipp Jimmy fri er en kraftprestasjon og en helt elefantastisk film som jeg virkelig håper tjener seg inn mange ganger. Da har noen i hvert fall vist at det er mulig å lage særpreget og suksessrik film i Norge.

De fleste kjenner sikkert til filmens innhold, og jeg skal ikke utbrodere så mye, men noen herlige øyeblikk må nevnes. Det beste med filmen er at den er så på kornet. Nielsens mest kostelige kreasjoner er selvsagt med. Både Odd, Geir og deres pipete kumpan Kælle er med, samt en rekke karikerte straight-edgere, samemafia, et trøndersk jaktlag med Hold Brillan i spissen og en hjelpsom elg som kjapt kunne fått jobb på hvilket som helst avrusningshjem. Det er likevel Jimmy dette handler om - det gamle narkovraket av en russisk sirkuselefant som sleipingen RoyArnie har operert inn heroin verdt 10 millioner kroner i rumpa til. Filmens morsomste scener står nok trekløveret Odd, Geir og Kælle for, og for min egen del er nok oppbyggingen og selve vitsen rundt lastebilen uten frontrute allerede en klassiker. Mye av det som skjer i filmen, og historien karakterene vikler seg inn i kunne fort blitt litt flau og dum. Knivseggen balanseres i så måte flere ganger, men det tipper aldri helt over. Det er ikke alltid det er så morsomt å spekulere i humor rundt dop, grafisk vold og mye banning, men dette er en av Nielsens store styrker - han forherliger ikke, ei er han dømmende. Han er en observatør, og det er karikaturene, kjennetegn på mennsketyper vi vet eksisterer, som skaper både stemning og historien. Det er også morsomt å se de to dyrene, elefanten og elgen, bli beskrevet på en så var og rolig måte. Da Jimmy går 'cold turkey' på vidda, og elgen tar vare på ham føles det verken merkelig eller dumt, bare litt rørende og ganske trist. Vi får også en aldri så liten homage til selve patentholderen på "snakkende dyr på film" i en svært så Bambi-liknende [IMDb] scene. Avstanden til unevnte animasjonsselskap blir derimot fort tydelige igjen da vi også får servert noen hysterisk groteske splatter-sekvenser. Hatten av!

Slipp Jimmy fri er ingen perfekt film, men den vinner ganske mye på mot og sjarm alene. Jeg klarer ikke helt å bli vant til de 3D-animerte figurene som for ofte beveger seg litt for krøkkete. De virker også litt trege og har vel egentlig ikke utviklet seg så mye siden To trøtte typer hadde egen julekalender på NRK. Det er likevel morsomt å se 2D-tegningene til Nielsen bli integrert på den måten de gjør. Bakgrunnene i filmen blir også litt for folketomme. Det skjer litt lite bak de som handler og prater. Det er nok et budsjettspørsmål, og jeg savnet det ikke alt for ofte, men både bybildene og scenene fra sirkuset kunne nok vært fylt ut mer. I tillegg er filmen produsert med leppesync til den engelske utgaven. Det gjør at den norske versjonen ikke fungerer så godt som den burde. Det er fort glemt da filmen tar mer og mer av. Jeg skal likevel se den engelske versjonen da jeg synes selve lydbildet (mulig det er kinoavhengig) ofte ble litt studio- og blikkboksaktig. Lyden var i hele tatt ikke spesielt god på den visningen jeg var på, og ofte følte jeg at den manglet litt bunn, bakgrunn og naturlig støy. Slipp Jimmy fri er til tross for enkelte irritasjoner en triumf og en vågal produksjon som ikke bare fortjener en evig kultstatus. Sammen med den danske Terkel i knibe [IMDb] er den et bevis på at nordisk animasjonsfilm faktisk er på vei et sted. Animasjonsfilm er ikke bare moralske fortellinger for barn (NRK-tradisjonen), men et kunstuttrykk som favner så bredt - eller så smalt - som det vil. Elefanten og elgen er ikke bare et bevis på at vi er på vei. Som Odd eller Geir ville ha sagt det: "Jeg trur faen i helvete at vi er der allerede!"