The Last King of Scotland - (2006)

Da var årets filmfestival altfor plutselig over, og de avslutter med stil!

La det være sagt med det samme, The Last King of Scotland dukker garantert opp på min liste når 2006 skal oppsummeres. Filmen har fått mye omtale på grunn av Forest Whitakers portrett av Idi Amin, men heldigvis hviler ikke denne filmen på hans prestasjon alene. Whitaker har på mange måter vært i samme situasjon som Phillip Seymour Hoffman siden begge har vært kongene av biroller i lengre tid. Begge får også sin anerkjennelse gjennom å portrettere historiske figurer med bravur, men der Capote ikke var mye mer enn Hoffman, er Whitaker bare ekstra bonus i en allerede flott film. Regissør Kevin MacDonald er vel mest kjent for sine bidrag til dokumentaren og dette er absolutt et pluss når han nå har laget sin første fiksjonsfilm. Vel, fiksjon og fiksjon, filmen har sin grunn i sanne historier og derfor kommer dokumentarpreget den har til rette. Dette vil ikke si at den på noe måte har et dokumentarisk preg i stil (som altfor ofte kjennetegnes av dårlig foto og ustødig kamerabruk), men regissøren viser en fantastisk evne til å dokumentere hendelser på en ektefølt måte. Det er masse flott natur her og fotograf Anthony Dod Mantlegjør sjelden en dårlig jobb (han har forøvrig en haug med dogmefilm på samvittigheten, men heldigvis har han sluttet med sånt tull). De svette scenene fra Afrika er utrolig flotte og intense og det er morsomt å se hvordan bildene blir mer og mer mørke og skitne parallellt med at historien snører seg til. Tidskoloritten er også helt fantastisk og hele filmen har et veldig 70-tallspreg, både i farger og kameraarbeid.

Nå er filmen selvsagt mer enn bare vakker å se på, historien er også effektivt fortalt. Vi møter nylig den uteksaminerte legen Nicholas Garrigan (den relativt ukjente James McAvoy) som nekter å bli hjemme i Skottland og ende opp som sin far. Ved en tilfeldighet ender han opp i Uganda og ved enda en tilfeldighet er han plutselig Idi Amins lege og nærmeste rådgiver. Det begynner vel og bra, men siden Idi Amin ikke er kjent for å være en særlig hyggelig kar, finner Garrigan fort ut at dette er ikke en jobb man bare slutter i. Når vi først treffer Amin er han en utrolig karimatisk og morsom kar, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor både folket og Garrigan blir fascinert. Men han viser seg snart som en helt upålitelig og barn(s)lig leder. Filmen tjener mye på å fokusere i hovedsak rundt Garrigan og forholdet mellom han og Amin. På samme måte som legen, får vi kun små hint om hva som egentlig skjuler seg bak Amin og hans styresett. Garrigan lukker ørene for enhver advarsel og ettersom vår sympati ligger hos han, gjør på en måte vi som tilskuere det også. Og dermed blir alt så mye mer skremmende. Historien utvikler seg i tråd med Amins galskap og filmen skifter karakter deretter. Naturbildene forsvinner og man sitter igjen med mer klaustrofobiske nærbilder som styrker intensiteten i filmen voldsomt. Den tar seg tid til å utvikle forholdet mellom generalen og legen og derfor blir denne overgangen nærmest usynlig og vi har ikke merket det før det er for sent. Lekkert! Musikken er også i stor grad med å underbygger dette; med sine afrikanske rytmer bygger den opp under stemningen. Det er mange intense og til tider sterke scener her, som absolutt ikke føles spekulative eller unødvendige. Amins brutale styre ser man kun glimt av og det er heller den barnslige oppførselen og galskapen i øynene som gjør han virkelig skremmende. Det er vel nesten overflødig å nevne at Forest Whitaker gjør en helt fantastisk prestasjon. Oscar eller ikke, nå er det på tide han får den hyllesten han fortjener. Men også nykommeren McAvoy bidrar til filmens storhet og han blir absolutt en skuespiller vi kommer til å se mer av.

Som sagt, dette er en av årets absolutt beste. En utrolig intens og skremmende historie som fortelles med fantastiske bilder, rolleprestasjoner og et manus som tar seg akkurat passe tid til å fortelle den. Filmen viser en skremmende side ved mennesket; historien har vist at gale mennesker kommer langt på sjarm og overtalelsesevne. Jeg blir skremt av sympatien jeg får for Amin i begynnelsen av filmen. Han er et sjarmtroll av rang og Garrigan sier det best selv mot slutten når han påpeker: "You are like a child. And that's the most scaring thing about you." Grøssende bra!

Blogg

Gjemmestedet

Dato

29. november 2006

Forfatter

djtokyoboogie