Nervepirrende dystopi

jennifer_lawrence_i_hunger-games.jpg

Foto: Filmweb

«The Hunger Games» er en flott storfilm om realitykultur og trivialisering av menneskelig lidelse

«The Hunger Games»

(USA, 2012)

Regi: Gary Ross

Manus: Gary Ross, Suzanne Collins, Billy Ray

Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Stanley Tucci

Lengde: 2 t. 22 min.

* * * * * (fem)

Det er knyttet mye forventninger til «The Hunger Games», science fiction-fansens nye hype, ettersom Harry Potter sakte trer av. Ikke at de er så like, det finnes ikke noe overnaturlig i «The Hunger Games», snarere innslag av det hypervirkelige, men i hvert fall en ting har de til felles: konkurranse blant modig ungdom. Der «Triwizard Cup» lar ungdommer fra ulike skoler kjempe mot hverandre i Harry Potters store avslutning, er the Hunger Games en liknende konkurranse med høyere odds, da bare en av 24 ungdommer er ment å overleve. Ungdommene blir valgt ut fra de tolv distriktene i landet Panem, som en straff for at distriktene gjorde opprør mot de mektige i hovedstaden Capitol i forgangne tider. Mange av ungdommene har puttet navnet sitt i konkurransen flere ganger i bytte mot mat, for kontrastene mellom den fattige landsbygda og den dekadente hovedstaden kunne ikke vært større.

Panem ligger geografisk der USA en gang var, og selv om mye i filmen virker skrudd, framstår den likevel som en parallell til dagens vestlige samfunn, og særlig USA, hvor forskjellene øker og stadig flere er avhengige av suppekjøkken mens andre lever i overdådig luksus. Ungdommene som velges ut kalles «tributter», og da har vi alt kommet langt inn i gresk mytologi og fortellingen om hvordan syv unge menn og syv unge kvinner ble seint fra Aten til kong Minos på Kreta som tributter for en gammel feide. Dette tok ikke slutt før den modige kongssønnen Tesevs ble med på følget og bekjempet Minotauren i labyrinten. Mye er likt i «The Hunger Games», hvor myndighetene har gjort dødskampene til et realtyspektakkel uten like. Folk tørster etter blod og koser seg med underholdningen, som aldri er rettferdig, men styres med avansert teknologi av TV-folk og ledere med navn som Seneca og Cesar. Det er også avgjørende for ungdommene å skaffe seg sponsorer til dødskampen, noe man kan lese et og annet i.

Vi følger hovedsakelig den unge og modige jenta fra tolvte distrikt, Katniss Everdeen, i hennes kamp for å forsøke og overleve og ikke miste seg selv. Hun spiller godt, tett kameraføring tjener både henne og filmen, og det hele er nervepirrende, spennende og som god science fiction: åpen for tolkning. Til tider blir det alt for sentimentalt etter min smak, men alt i alt er «The Hunger Games» en vellykket storsatsing og en fascinerende dystopi.

Ellen Engelstad

Anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen torsdag 22.mars 2012

hunger-games-show.jpg

Foto: Filmweb

Blogg

Kritikk og kommentarer

Dato

29. mars 2012

Forfatter

Ellen Engelstad

Kategori

Anmeldelser