Be Kind Rewind (2008)

Vurdering:
6.jpg

USA 2008
Spilletid: 101 min
Regi: Michel Gondry

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne. Og det til tross for at jeg ikke betrakter meg selv som noen spesielt stor fan av Michel Gondrys tidligere bejublede filmer; Eternal Sunshine of the Spotless Mind og La Science des rêves.

Men Be Kind Rewind har virket herlig forlokkende hele veien, kanskje mest på grunn av et smågenialt konsept som burde kle lekenheten til Michel Gondry bak kamera og energien til Jack Black foran.

Elroy (Danny Glover) driver en nedslitt videosjappe på et gatehjørne i Passaic, New Jersey. Stedet trues av nedleggelse, hvis da ikke Elroy klarer å skaffe til veie midlene som skal til for å fikse det falleferdige taket i løpet av noen få uker. Kundene har ikke akkurat løpt ned dørene den siste tiden. I håp om å finne en løsning på de økonomiske utfordringene, reiser den aldrende innehaveren utenbys og overlater butikken til medhjelperen Mike (Mos Def).

Problemet er at Mike er venn med den utagerende originalen Jerry (Jack Black) som bor i en campigvogn ved siden av et kraftverk like rundt hjørnet. Etter et mislykket sabotasjeforsøk ved kraftverket, kommer han tilbake til butikken og begynner å romstere i hyllene med videofilmer (her snakker vi VHS). Det han ikke vet er at kraftverket har magnetisert ham, og at han akkurat har slettet innholdet på samtlige videokassetter.

Det er da ideen kommer til Jerry: hvorfor kan de ikke spille inn sine egne versjoner av filmene de leier ut med seg selv i hovedrollene? Ideen realiseres først med 80-tallsklassikeren Ghost Busters — til stor suksess — og så har snøballen begynt å rulle…

Det tar derimot litt for lang tid før Be Kind Rewind kommer til de morsomme poengene (det vil si når de begynner å spille inn filmene). I den første tredjedelen sitter jeg ubekvemt i kinosetet og ser en film som urovekkende nok er direkte umorsom. Gondry forsøker å etablere en alvorlig undertone tidlig i historien; om kampen mellom kapitalismen og kunstnerisk skaperkraft, men klarer ikke å utnytte temaet til komediens fordel. Det er et eller annet aspekt ved denne filmen som bare blir svevende i lufta uten at Gondry tar ordentlig tak i det.

På den andre siden klarer Gondry å gjøre Be Kind Rewind til en kjærlighetserklæring… til filmen!

Det er noen fine, varme øyeblikk i Be Kind Rewind, samtidig som Gondry også får uttrykt seg som en visuell regissør. Historien åpner haltende, men kommer seg etter hvert. Da blir filmen også tidvis morsom, ja, i perioder veldig morsom. Men dessverre hviler altfor mye av det komiske ansvaret på Jack Blacks brede skuldre. Karakterene og skuespillerne rundt ham imponerer lite. Mos Def, i særdeleshet, faller helt gjennom i den andre store rollen.

Konseptet er strålende, og alt ligger til rette for en fest av en film. Men av en eller annen grunn så har man ikke fått så mye ut av det som jeg hadde håpet. Det føles litt forknytt.

Redningen blir Jack Black i noen hysterisk morsomme øyeblikk, den nostalgiske VHS-hyllesten, Gondrys tidvis finurlige visuelle påfunn, og den sentimentale Frank Capra-aktige slutten som i munn smakte overraskende godt.

Blogg

Speilet

Dato

15. april 2008

Forfatter

trondjo

Kategori

Anmeldelser

Merkelapper

Be Kind Rewind, Jack Black, komedie, Michel Gondry, Mos Def